May Britt Iversen

I dag er det minste barnet mitt blitt 10 år:-) Det er en litt rart, men god følelse. Jeg har ingen småunger lenger. Han er snill, klok, smart, morsom, underholdende, aktiv og ikke minst viljesterk.

Jeg har vært så heldig å få hatt han på fanget og i armene mine. Jeg har fått lov til å trøste, kose, le og krangle med han. Han kan erte på seg en gråstein hvis han går inn for det, men så smiler han til deg, og alt er glemt.

Det å være foreldre kan av og til være en utfordring, men jeg ville ikke ha byttet det ut for alt i verden.

Når jeg noen ganger har ønsket at tiden skal gå litt fortere, ønsker jeg nå at den skal stå stille. Han vokser, han vil løsrive seg gradvis fra meg og mannen min, han vil stå på egne ben og ta egne avgjørelser.

En liten del av meg kommer til å savne det å være den han alltid trenger, men vi vil alikevel glede oss over alle skritt han tar fremover:-)

Gudsjelov er det bare 10 år, det vil si at jeg vil ha han hjemme hos meg noen år til. 

Noen sier at det er ungdomstiden som er den mest utfordrende, å det er godt mulig det er det for noen. Vi alle har forskjellige erfaringer i forhold til det å være foreldre til små, mellomstore og store barn, men jeg gleder meg til en spennende tid framover:-)

Dagen ble feiret med kake, familie og venner!

Alle forandringer i livet som man ønsker å gjennomføre krever at man må bestemme seg for det! Viljen til å stå løpet ut  vil også ha en god del å si, og den blir ofte satt på prøve. Her noen gode råd som jeg selv vil følge: 

1. Bestem deg for hvilken forandringer du ønsker

2. Legg en plan for hvordan du skal få det til

3. Det er lov å "feile" en dag. Det kommer en ny dag i morgen.

Jeg har bestemt meg for å leve med angsten på en best mulig måte. Jeg kommer sannsynligvis til å oppleve nedturer, men jeg må forsette med å følge planen min.

Planen min er:

• Leve så sunt som mulig, med trening og kosthold
• Forandre på de tingene jeg ikke er noe fornøyd med i livet mitt
• Jobbe med hvordan jeg tenker
• Glede meg over de gode dagene
• Ta noen sjanser
• Sette av tid til meg selv, stillhet og ro
• Ta i mot eller spørre om hjelp når jeg trenger det

Det vil kreve både innsats og prioriteringer. Man kan ikke forvente hjelp fra andre uten å bidra selv!

Ha en fin dag:-)

Det var en som spurte meg om hvordan jeg ville taklet det hvis noe virkelig utfordrende ville skje. Ville jeg da greie å takle det? Dette er et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger etter at jeg fikk angst. Når man får en slik diagnose hjelper det ikke akkurat på selvtilliten. 

Jeg mener alikevel etter en del tenking at det vil jeg greie. Jeg er ikke noe annerledes på det feltet enn andre uten diagnose. Noen tror at jeg, siden jeg har fått angst,alltid er litt på tuppa. Det er jeg ikke! Jeg har alltid stått oppreist igjenom vannskelige ting i livet mitt, og jeg står oppreist i det å ha angst nå. Jeg jobber nå som før, og er der for familien min 24/7.

Jeg har i to peroder vært helt eller delvis sykemeldt, dette fordi jeg har hatt et stort behov for det. Barna mine er viktigere en noe annet, derfor har dette vært riktig før, og jeg gjør det igjen hvis det er nødvendig. Jeg sier ikke at det vil være et lett valg for meg, men barna mine fortjener en mor som er der for dem!

Angsten har ikke forandret meg totalt som menneske, den har ikke gjort meg super nevrotisk i alle settinger. Det er dette jeg vil få fram. Mennesker med angst er ikke individer som ikke kan regnes med eller som er spesielt annerledes enn andre. Jeg vet om flere som har denne diagnosen, men som ikke er åpne om det. De jobber, beveger seg rundt i samfunnet og fungerer som andre uten å bli dømt. Det samme gjelder oss som er åpne om det!

Denne uka måtte min datter ha et mindre inngrep i tåa si. Hun måtte legges i en lettere narkose. Jeg hadde ingen problemer med å stille opp for henne. Hun trengte meg, og jeg var selvfølgelig der! Jeg som andre foreldre synes ikke det var "hyggelig" å se min datter være litt redd og å bli borte fra meg i narkose, men jeg hadde ikke noen utbrudd:-) Jeg tok meg en feriedag fra jobb, siden hun er 12 år har jeg ingen krav på sykedag for henne. Jeg sykemeldte meg ikke, jeg gjorde det samme som andre uten diagnose ville ha gjort.

Nå går det veldig bra med henne, og dette var selvfølgelig ikke en alvorlig operasjon! Jeg mener allikevell at jeg vil, som andre foreldre, reagere ganske så normalt etter forholdene på alvorlige ting. Noe som er viktig å huske på er at det som er normalt for èn person, trenger ikke å være normalt for en annen. Vi definerer dette foskjellig, men det ene trenger ikke nødvendigvis å være mer normalt enn det andre!

Dagene går fort for oss, og mange tyr til enkle og litt usunne måltider. Jeg er ikke noe bedre enn andre, så jeg også kan gå i den fella:-) Noen synes det er vanskelig å spise sunt; det tar lang tid å lage osv.

Saken er at vi alle uanset må gå i butikken. Vi bestemmer selv hva vi putter i handlekurven, sunt eller usunt. Mange sier at barna ikke vil ha ditt og datt, derfor er det ikke noe vits. 

Her kommer et tips på hva man kan servere som et snacksmåltid til seg selv og barna. Jeg har ikke møtt et eneste barn som ikke har tatt en bit ennå! 

Skjær opp epler, bananer, melon eller annen frukt som man liker i biter.I dag serverte jeg moreller og jordbær også. Legg det på et fat og server. -Tok meg ca 5 minutter.

Alt ble spist opp, og det var ingen sure miner:-

)
 

I dag fyller jeg 40 år. Mange lurer på hvordan det føles. (les: "hvordan føles det å bli så gammel?") Det skal dere jammen få vite nå!

Det som er veldig greit er at det ikke skjedde over natta, så jeg føler meg ganske lik som i går.

Jeg har gradvis blitt eldre både i kropp, utseende og i hodet. Jeg våknet ikke opp i dag å ble forskrekket over mitt eget speilbilde. Jeg er blitt voksen både i aldet, sinn og utseende. Jeg har bygget opp erfaringer og kunnskap gjennom disse årene. Noe på godt og noe på vondt.

Noen reflekterer over alt man ikke har oppnådd, men jeg ønsker å fokusere på det jeg har:

• jeg har to flotte barn
• en familie og venner som er glad i meg og jeg i dem
• jeg har jobb og gode kollegaer
• Jeg har et sted å bo og trygghet rundt meg 
• Jeg har en vakker og rampete hund
• jeg har et godt liv

Så er det selvfølgelig drømmer som ikke har blitt realisert, men alt det fine jeg har i livet mitt veier opp for dette.

Jeg føler meg ikke ekstra gammel i dag, jeg føler meg voksen. Det har jeg gjort en stund, og synes det er helt greit!

Jeg har fått hele familien på kos i senga på morgenen, blomster, frokost, kake og is hos flotte Benedicte, mange hilsninger på dagen min. 

Jeg hadde ikke planlagt noe fest, det har jeg ikke gjort de siste 20 årene, så ikke noe unormalt med det. I år hadde mannen min derimot ordnet det slik at mamma, søsteren min med familie og svigeforeldre og tanten min overasket meg med feiring på Peppes Pizza. Midt i blinken for meg med pizza, dessert (litt ekstra kos i dag) og ballong. 

Fikk mange fine gaver og en tur til Roma med mannen min i September. Gleder meg :-D

Så for alle som nærmer seg 40 år: Det kommer til å gå bra!

Jeg har denne uka byttet treningssenter. Ikke fordi det gamle stedet jeg trente var noe dårlig, men behovet endret seg.

Jeg har ei jente som blir 13 år i år, og hun hadde lyst til å begynne å trene på et treningssenter. Valget falt på Family Sports Club fordi det er det eneste stedet hvor en på 12 år kan begynne å trene. Jeg synes da at det er greit at jeg er medlem på samme sted som henne. Niesen min skal også begynne der, noe jeg synes er veldig fint. Jeg regner ikke med at de har så veldig lyst til å trene sammen med meg, men det kan jo henne de gir meg et diskret og motvillig nikk:-D

Jeg var der for første gang i dag, litt spent og nervøs. Jeg er, som mange andre, et vanedyr, og med angst i tilegg er jeg ekstra dårlig på forandringer. Jeg jogget i dag, så meg litt rundt og er foreløpig veldig fornøyd.

Jeg bruker litt tid på å bli varm i trøya, så jeg må ta dette gradvis. Senteret er godt utstyrt, så jeg er sikker på at jeg vil trives når jeg kommer inn i rutinen. 

Et lite tips til andre som skal gjøre noe nytt, og som synes det er vanskelig: prøv å finn ut om det er tider hvor det er mindre folk der du skal. Når det er færre folk rundt en, kan man se seg litt om i ro og mak og gjøre seg kjent.

Ha en fin søndag:-)

 

Jeg registrerer at kosthold og trening er temaer som interresserer flere av dere som leser bloggen min. Derfor ønsker jeg å skrive litt mer om dette.

Jeg har som tidligere sagt ikke noen formell fagkunnskap på dette området, jeg baserer meg kun på egen erfaring.

Jeg har alltid hatt en interresse for både mat og trening, men det har nok ikke vært sett opp mot fysisk og psykisk helse. Fokuset har vært mer på vekt.

Når man blir dårlig i en eller annen form, får man en vekker, og prioriteringene kan forandre seg. For meg har fokuset blitt å gi kroppen og hodet det de trenger for å fungere best mulig. Utseende har blitt mindre viktig. Det skal nevnes at jeg har to knær som har blitt temmelig skranglete, så det er i den forbindelse også viktig for meg at vekta holdes i sjakk. Det er fordi jeg ønsker å kunne være aktiv for min egen del og sammen med barna mine.

Trent har jeg gjort siden jeg var barn, og det har jeg trivdes veldig godt med. Matlaging har jeg ikke trvides like godt med:-) Jeg liker å spise god mat, men ikke så glad i å lage den selv!

Derfor tenkte jeg at jeg skal prøve å legge ut noen enkle matretter som jeg lager til meg og familien, slik at dere får se litt hva som fungerer for meg.

Jeg er ganske så sikker på at det er flere som har det som meg meg når det kommer til matlaging, og da kan det være greit å følge en annen som har det på samme måte. Det som også er en utfordring når man har angst/depresjon er at man mister energi og lyst. Det er et tilltak å stå opp av senga, så det å planlegge og lage mat som er både sunn og akseptabel for resten av familien er ofte en uoverkommelig oppgave.

Jeg har det slik til tider, og da må jeg først samle opp energi. Når jeg kommer meg litt til hektene igjen, begynner jeg å fokusere på kosthold . Det jeg ser nå er at dette, selv i tøffe perioder, er begynt å bli en vane. Det krever ikke lenger så mye energi av meg.

Når jeg nå av og til legger ut noen matretter, må dere ikke å forvente noen kulinariske kunstverk, jeg liker å gjøre det enkelt. Vi snakker tross alt om ei som nesten satte fyr på kjøkkenet som barn. Jeg mister litt fort konsentrasjonen og interessen på kjøkkenet, selv i voksen alder...

Min mann kommer nok til å synes dette blir ganske så interressant å følge med på, siden han er en baksetekokk av rang og står for mesteparten av matlagingen når vi begger er hjemme.

I tilegg vil jeg legge ut litt i forhold til trening. Hvis man er supertrent er nok ikke dette av så stor interresse. For de som ønsker å begynne, få motivasjon eller finne noe som fungerer for en selv, kan dette være noe.

Jeg prøver meg på min første rett:

Laksepakker bakt i ovn

Legg en skive med laks i folie.

Hell over litt god olivenolje og vend fisken i den

Skjær opp litt vårløk og purreløk i ringer, strø det over 

Skjær opp noen små tomater og et par skiver med sitron, og ha det i sammen med resten 

Hvis man vil kan man ta en spiseskje med creme fraiche og pesto på

Lukk folien løst rundt fisken og stek den i ovnen på 180 grader i ca 20 min.

Ved siden av kan du ha fulkornpasta, grove rundstykker eller gjerne en salat.

Dette er ikke avansert på noe måte, men alle i familen liker det:-)

Bon appetit! :-) 

Nå er det gjort, det jeg gruer meg til hvert år. Tannlegen! Endelig er jeg ferdig for denne gangen, og det er helt helt år til neste gang:-)

Jeg opplever angst i forhold til tannlegen, og for to år siden fikk jeg et anfall mens jeg lå i stolen. Det sitter i ennå. Denne gangen gikk det derimot strålende om jeg får si det selv. Null hull og lite angst. På en skala fra 1 til 10 vil jeg si det lå på en flau firer. Jeg er med andre ord kjempelettet akkurat nå!

Samtidig har jeg kommet til at jeg er nødt til å gå dit en gang i året. Dette aviker jeg ikke fra. Ulempene med å ikke gå, er såpass store at jeg må tvinge meg gjennom det. 

Det å gjøre ting man har angst for, er veldig vannskelig.

Det som er viktig, er å ikke avstå fra det man frykter.. Spesielt når det kommer til ting som dette. Det som da er viktig er at man finner en person eller et sted hvor man føler seg trygg. Jeg føler meg veldig trygg og godt tatt vare på hos den tannlegen jeg går til nå. Det gjør at jeg kommer tilbake hvert år. -Godt at hun er yngre enn meg, så hun ikke går av med pensjon før meg:-D

Ha en strålende kveld:-D

#angst

#tannlege

Jeg har i en periode slitt med depressive tanker. Det at jeg har angst gjør at jeg blir deprimert. Jeg ser ingen utvei, og tanken på å leve med dette resten av livet er til tider uutholdelig.

Nå har jeg bestemt meg for å gjøre noe med disse tankene. 

Vi kan kan kalle prosjektet "Tenk positivt". Jeg kan ikke gjøre noe med ting jeg faktisk ikke kan kontrollere, så jeg øver på å slippe taket. Ikke gå ut fra at det verste vil skje. Noe jeg kjenner på at er ganske så vanskelig, og alt inni meg stritter imot.

Jeg vil heller prøve å glede meg nå og kanskje få dobbelt glede, enn å ikke glede meg hverken nå eller senere. Det å snu tankene er veldig vanskelig, så jeg tenker ikke at dette er fort gjort.

Her er et eksempel på hvordan tankene mine er: sønnen min nekter å gjøre lekser. Tanken min - han gjør ikke lekser, han vil falle ut av skolen, han vil begynne med narkotika, ta en overdose og dø. Dette er helt vanlige tanker for meg om veldig mye. Det skjer daglig og jeg greier å slippe taket.

Alle foreldre vil ha bekymringer, så målet er ikke å bli helt bekymringsfri. Det er imidlertid når disse tankene tar over livet dit, at det er blir usunt!

En anerkjent norsk lege og psykiater sier at hvis du har intellekt og kapasitet til å rote deg inn i en angst, så har du også kapasitet til å komme deg ut igjen.

Dette har jeg bestemt meg for at jeg skal tro på!

Jeg vil ikke at dette skal være resten av livet mitt! Jeg vil ikke at angsten og depresjonen skal vinne.

Angsten lurer meg litt, den får meg til å tro at det er ting jeg ikke liker som jeg faktisk liker. Det er det som er med angsten, jeg kan ikke stole på den, allikevel lar jeg meg til tider overbevise av den.

Jeg har snevret inn livet mitt mer og mer. Til og med trening, som jeg har elsket fra jeg var liten, har blitt en ting  jeg får angst for. Dette vil jeg snu på. Jogging og trening har vært min frihet og pause fra livet, jeg vil ta dette tilbake.

Det har nå vært en tid med dårlig vær, og nå titter solen fram igjen. Jeg koser meg, og jeg er lettere i humøret.

Jeg utfordret meg selv, og holdt tale til niesen min som ble konfirmert forrige helg. Etter talen har ungene mine bestilt faren som taler i sine konfirmasjoner fremover.... Jeg tror ikke at han kommer til å være mindre rørt, men de kan jo leve i uvitenhet litt lenger:-D

Denne helga har gått til stell av hage, og jeg har faktisk kost meg med det.

Jeg ser lysere på livet, og nyter det. Jeg vil heller ikke gå og vente på en dårlig periode, det er bortkastet tid!

Jeg ønsker alle en fin søndag:-)

Denne uka var jeg på Kulturhuset i Askim å hørte på et foredrag av Ingvar Wilhelmsen. "Vi står sterkest sammen når vi står sterk alene".

Ingvar Wilhelmsen er en norsk lege og professor med hypokondri som spesialfelt. Wilhelmsen tok medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Bergen i 1976. Han er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri.

Salen var full, alle billetter var utsolgt. Noe som selvfølgelig kan være en utfordring for meg med angst. Jeg kjøper meg en flaske med vann, akkurat som det skal redde meg fra et eventuelt angstanfall. Så sier Wilhelmsen under foredraget sitt, du bør ikke drikke vann under et angstanfall. Hvis du føler at du ikke greier å puste, så hjelper det ikke med vann. Det vil jo faktisk føre til at mann puster enda dårligere. Alle ler, jeg også for det er jo ganske så logisk. Alikevell så er dette en av mine strategier! Nå tror jeg at jeg skal droppe det:-)

Han var utrolig morsom å høre på. Det er nok fordi han har kunnskap om dette, en respekt for menneskene med disse utfordringene og flink til å snakke for seg.

Han stiller enkle, men veldig riktige spørsmål. Spørsmål enkelte ikke greier å stille, men som det er viktig å stille. Det er utrolig viktig at terapauter eller andre ikke bekrefter redselen til angstpasienter, men faktisk stiller noen litt enkle, men likevel vanskelige spørsmål.

Han er veldig opptatt av holdningene våres. Det er noe jeg også mener er viktig for å få det bedre. Hvis holdningen min er at dette ikke går, så vil det ikke bli bedre. Tenker jeg at jeg ikke vil ha det sånn, vil jeg også kunne få det bedre. Vil jeg bli helt angstfri, antageligvis ikke, men det trenger ikke å være et mål heller.

En annen ting som også er viktig å innse, er at vi kan ikke prøve å kontrollere det vi faktisk ikke kan kontrollere. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå med ungene mine, jeg kan bare prøve å være en bra nok mor nå. Det er fryktelig dumt å bruke opp energien på noe som kanskje ikke kommer til å skje. Det er derimot viktig å kunne ha den energien hvis noe skulle komme til å skje.

Så en av tingene jeg skal prøve på nå, er å glede meg over det som er her og nå! Lettere sagt enn gjort kanskje, men vært å prøve:-)

Jeg er veldig sliten for tiden, angsten tar mye av min tid.Jeg har alikevel bestemt meg for å nyte det fine være. Griller med ungene, spiser jordbær, besøk av Nina(jeg er heldig som har mennesker som alltid støtter meg) og planter litt blomster rundt meg. Sommerfølelse:-)

    

Ha en fin kveld.

Den første gangen jeg fikk angst, så husker jeg at jeg sjonglerte fire forskjellige kalendere. Jeg trengte det ikke, men jeg ble livredd for å glemme noe. Jeg måtte føre opp alt, hver minste gjøremål som måtte huskes.

Jeg har heldigvis blitt mye flinkere etterhvert. Jeg har nå kun èn kalender, og det holder! Jeg skriver imidlertid fortsatt inn alt. Noe av det er helt greit at er der, men alt trenger ikke å føres inn i en kalender. Spesielt ikke for meg fordi det skaper stress, og følelsen av aldri å kunne få stoppet opp litt.

Så nå har jeg begynt å rydde i kalenderen:-) I helga, så tok jeg bort en betydelig ting fra kalenderen. Noe som kanskje var litt vondt for meg, men nødvendig. Jeg og familen skulle egentlig på hyttetur. Jeg ble imidlertid hjemme mens de andre dro. Det er vanskelig for meg å ikke være med på det ungene mine er med på, jeg føler på mange måter at jeg svikter dem.

Jeg burde også ha vist bedre da vi planla dette. Påskeferie uka før, med reise, masse folk og lite ro. Jeg kan ikke planlegge to turer så tett intill hverandre, sånn har det bare blitt.

Ungene hadde en super tur selv om jeg ikke var der, å jeg og Lilly hadde en fantastisk helg her hjemme. Jeg reiser så å si aldri bort uten ungene, og de er sjeldent borte fra meg ellers. I hvert fall begge to på en gang:-)

Jeg kjøpte meg sushi på fredag. Jeg spiste helt i ro og fred. Et helt måltid uten å måtte reise meg opp:-)

Fredagen ble allikevel en liten utfordring. Når angsten er i kroppen min, blir jeg veldig urolig. Når det i tillegg blir helt stille rundt meg og ingen er der som jeg kan fokusere på, kjenner jeg enda mer på dette. Jeg kjenner på uroen og angsten. Jeg har lyst til å gjøre masse ting for å døyve dette. Det er en slags overlevelsesmekanisme. Gjør jeg andre ting, slipper jeg å kjenne på det. Så blir jeg sliten, og den tar over allikevel, men i  større grad. Jeg vet jeg ikke kan følge instinktene min her, jeg må tørre å kjenne på det nå! Angst er vondt. Når man har angst er kroppen i høyberedskap 24/7, det tar enormt med energi.

På lørdag var jeg litt roligere, og jeg hadde mindre angst.

Jeg var hjemme med Lilly, og vi så ca sånn ut som dette, hun ser bare hakket søtere ut:-)

Jeg var kun en liten tur i Askim og møtte moren min til lunch, noe som alltid er like hyggelig. Foreldre slutter aldri å beskymre seg for barna, samme hvor gamle vi blir. Alikevel har hun alltid fokus på at dette greier jeg! Hun hjelper meg alltid fra å grave meg ned.

Ellers var det Netflix, lesing av bok, lett matlaging og noen rolige turer med Lilly:-)

Bedre form denne uka, og vet at nå må jeg roe meg ned.

Ønsker alle en fin uke:-)

Jeg vet egentlig når jeg bør stoppe opp og fra i håndbrekket, men jeg greier det ikke alltid. 

Alt har gått bra en stund nå, men så kjenner jeg at kroppen begynner å stritte. Jeg blir så utrolig sliten i kroppen og i hodet. Om natten drømmer jeg om hvor sliten jeg er og våkner flere ganger og kjenner at kroppen verker. Det eneste jeg kan tenke meg er å komme meg unna alt, men det kan jeg ikke.

Det tikker inn avtaler og gjøremål i kalenderen hele tiden. Jeg ser at det er en avtale hver dag i flere uker. Nå er ikke dette fordi jeg er så himla populær, det er ting som må gjøres. Jeg har to barn, foreldremøter/samtaler, speider og masse annet. Selv en frisørtime kan gjøre meg sliten nå. Mange av gjøremålene er ting jeg må gjøre, ikke ting jeg har lyst til å gjøre. Det er en vesentlig forskjell på disse. 

Poenget er ikke hva avtalene går ut på eller lengden av dem, men at jeg føler at jeg løper et maraton og aldri kommer i mål.

For mange er dette overkommelig, men for meg tar det all energi. Noe av det som gjør at angsten tiltar er når jeg ikke greier å prioritere.

Jeg greier ikke skille mellom hva som er viktig og hva jeg kan prioritere vekk. Jeg føler et nederlag når jeg ikke greier å utføre det jeg har sagt ja til.

Til slutt vet jeg at kroppen og hodet sier stopp, og slutter å fungere. Med angsten følger ofte en depresjon. Følesen av å være en byrde for alle rundt meg.

Jeg vet jo at det kan være krevende for andre å måtte forholde seg til dette.

Noe positivt er det alikevell:-) Kroppen sier fra fortere enn før, og det gjør at jeg  får begynt med tiltak før det går veldig dårlig.

Jeg trenger å rydde i kalenderen og prioritere hvile. Jeg liker det ikke, men hvis jeg ikke tar grep nå, blir tilstanden fort langt verre.

Ha en fin kveld:-)

Påskeferien er over, og det er tilbake til hverdagen igjen. Det er alltid litt tungt å komme tilbake etter ferie, men når jeg har kommet inn i rutinene igjen, så går det seg til relativt raskt

I år fikk jeg fri hele påskeuka, noe som var veldig deilig. Slekten min kommer fra Frei (like utenfor Kristiansund) og der har jeg ikke fått vært på to år, så i påsken fikk vi dratt tilbake en tur. I løpet av disse to årene har jeg vært sykemeldt, og brukt tiden på komme meg tilbake. I år følte jeg at det var både på tide og at energien var der.

Jeg har mange gode barneminner herfra, og vi tilbrakte mange uker i sommerferiene der hos besteforeldrene mine. Vi har også vært der i høstferier og juleferier, noe som huskes med glede.

Nå er det tante og onkel som har tatt over stedet, og det er alltid like hyggelig å komme på besøk. For meg er det viktig at barna mine får oppleve dette stedet,  og se hvor jeg har mine røtter fra. Det er viktig at de får oppleve Frei, og skape seg noen egne minner herfra.

Eiendommen ligger rett ved havet, med egen strandlinje. Det er fantastisk å bare kunne sitte og se utover havet. Det ganske så meditativt. Min morfar pleide å sitte i en stol foran vinduet, og bare speide utover havet. Ikke rart han var en rolig mann.

Barna kan løpe ned til sjøen når de vil, fiske etter krabber og plukke skjell. Det er et relativt værutsatt sted, men det gjør ingen ting!

Vi kjørte Atlanterhavsveien, fisket,  besøkte Farstadsanden og kjørte Sundbåten. Så alt i alt hadde vi en kjempefin tur.

Vi kom hjem torsdag kveld, slik at vi skulle ha noen dager her hjemme også. Der ble det tid til venner for barna. Selv har jeg trent litt, slappet av og sett på krim:-)

Legger med noen bilder fra påskeferien:

Denne stranda bodde vi ved, og her tilbragte vi mye tid:-)

Kristiansund

Atlanterhavsveien

Håper alle har hatt en fin ferie, uansett om man har vært hjemme eller borte!








 

Det å motivere seg selv til å ikke gi opp, er til tider vannskelig. Det kan av og til føles ut som om jeg ikke greier å stå opp om morgenene, men alikevell gjør jeg det.

Min største motivasjon er barna og mannen min, så er det tanken på alt det fine jeg kan oppleve. Jeg ønsker at barna mine skal ha en tanke/minne om at barndommen deres har vært stabil. At de har en mor som er glad i dem, stiller opp for dem og interresserer seg i dem.

I tillegg motiverer det meg å tenke på alt jeg vil få oppleve når jeg fortsetter. Jeg har jo levd et liv uten angst, så jeg vet jo hvordan det kan være og ikke minst hvordan det føles.

Tanken på hvordan det er å leve uten angst kan også til tider gjøre meg frustrert og sint, men det hjelper meg lite! Den har kommet for å bli. Jeg nekter alikevel å tenke at jeg ikke kan gjøre noe for å få et bedre liv. Det å ha noe som motiverer meg er viktig. Det er godt å ha motivasjon i de rundt meg, men det er også viktig med en egen motivasjon. Barna blir ikke boende hjemme for alltid, så jeg kan ikke bare basere meg på dem!

Med denne motivasjonen og viten om hvordan det er å ikke ha angst, pusher jeg meg selv videre.For to uke siden var jeg i Oslo meg gode speidervenner. Jeg har ikke vært ute i Oslo på nesten et år, og den gangen fikk jeg et panikkanfall på vei hjem. Angsten lurte i bakgrunnen denne gangen også, men det gikk kjempebra. Nå vil jeg tilbak dit, spise ute og vandre gatelangs.

Jeg kom meg også ut på Solbergfosslinna igjen. Den har endelig blitt snøfri, og byr på flotte treningsforhold.

Jeg var også på Camp Villmark i helgen, noe som var både spennende og gøy.

Dette er kanskje ikke så store ting for andre, men for meg er det viktige steg på veien til en bedre hverdag. Nå er det sånn at jeg jobber kun i en 75% stilling, siden jeg har sett at mer får jeg ikke til. Selv om jeg har gjort dette tiltaket, blir jeg fortsatt veldig sliten. Jeg gjør sjelden ting utenom å ta det jeg må gjøre med hus og barn hjemme etter arbeid. Jeg har rett og slett ikke mer å gi pr i dag. Derfor er det en stor ting for meg, når jeg greier disse tingene. Det er helt klart at barna kommer først, men det er utrolig godt å bare få oppleve noe man liker å gjøre for seg selv.

Ha en fin kveld:-)

Vi har alle drømmer, planer og forskjellige ting vi gleder oss til, men det er hverdager det er flest av. Jeg sier ikke at det er feil å drømme og glede seg til ting man har planlagt å gjøre, men det er like viktig å glede seg over øyeblikket der og da.

De fleste av oss opplever nok ikke å fryde oss over hver eneste dag, men det er allikevel viktig å være mentalt tilstede. Selv opplever jeg at tiden har en tendens til å gå alt fort, og at det er mye jeg ikke helt rekker å ta innover meg. Det er fordi at jeg hele tiden tenker på ting som skal skje frem i tid. Når jeg da eksempelvis reiser på den turen jeg har sett fram til så lenge, er jeg allerede fokusert på neste ting som skal skje. Jeg er for sjeldent til stede her og nå! 

Jeg ønsker å fokusere mer på dette, for tiden går fort. Den kloke filosofen Arne Næss sa en gang at "du må aldri glemme å leke". Jeg ønsker å finne mer av barnet i meg. Nå jeg ser på yngstemann i familien, ser jeg hvordan han lever her og nå. En tur ut i skogen er ikke bare å gå fra A til B. Han ser, hører og sanser en rekke ting. Han klatrer, aker og er konstant i aktivitet. Han tenker ikke på hva han skal etterpå, fordi han er 100% tilstede der og da.

Noe av dette hadde vært deilig å fått tilbake. Jeg er blitt mer bevist på det, men ønsker å bli enda bedre. Jeg ønsker å være tilstede i hverdagene mine, fordi det er de det er flest av. Jeg ønsker å være tilstede i hele livet mitt, ikke bare på ferieturer!

I helgen var vi på tur i skogen med gode venner. -Kjempehyggelig!. Smaken av vår, sosialt  samvær og masse vårklar natur. 

Jeg klarte å bare være der, og ingen andre steder:-)

Hvis du ønsker å følge bloggen min på facbook kan du gå inn på @maybrittaskim og like siden

Etter at jeg begynte å skrive en blogg om hvordan det er å leve med angst, har jeg opplevd mye positivt, men også blitt en smule forundret.

Jeg har fått masse fine tilbakemeldinger på det å være åpen om min angst, og det er veldig hyggelig.

Samtidig forundrer jeg med til tider over at samfunnet ikke har kommet lenger, det er dessverre fortsatt mange fordommer om psykiske lidelser.

Jeg hører ofte at "alle skriver jo om dette nå, man ser det jo hele tiden". Jeg kan si meg enig i det, men hva hjelper det når alt for mange fortsatt dømmer oss og ser på oss som en psykisk lidelse og ikke en person.

Vi er ikke lenger egne personer, vi er en psykisk lidelse. Nå skal selvfølgelig ikke heller jeg dra alle over en kam, de som virkelig kjenner meg vet hvem jeg er og hva jeg står for.

Jeg hadde en teori om at når jeg skrev denne bloggen så kunne mennesker med tilsvarende lidelser sammenligne sine egne opplevelser med mine. Angst og panikkanfall opplever alle ganske likt, og reaksjonene er ganske så like.

Selv om selve angsten er lik, vil jeg imidlertid tro at, i likhet med personer uten en angstdiagnose, så er vi også forskjellige.

Vi er i forskjellige livssituasjoner, graden av angst er forskjellig, hvordan vi tar det er forskjellig, hva vi greier i dagliglivet er forskjellig, personligheten er forskjellig osv.

Så er det slik at vi har mer til felles med noen enn andre. Ikke fordi vi har angst, men fordi vi er like på andre måter.

Jeg jobber hardt for å kunne si at jeg har angst, men jeg er ikke angsten min. Det er derfor tungt når andre bare ser meg som angsten.

Så kan man si at jeg selv har lagt opp til å bli forbundet med angst siden jeg skriver om det. Saken er bare det at ja, jeg ønsker å være åpen om at jeg har det, samtidig vil jeg vise andre at livet med angst ikke gjør meg til noe "rart".

Jeg vil at man ser hva jeg får til som person, og at andre med angst skal få noe ut av det jeg skriver. Jeg vil at andre skal kunne se likheter og forskjeller. -Kanskje få noen tips, og ikke minst, føle at man ikke er alene.

Jeg er ekspert på min egen angst, ikke på andres opplevelser av sin angst. Det er fordi vi er forskjellige. Jeg har fått mye kunnskap om angst, og selv om mye av den kunnskapen er egenerfart betyr det ikke at den er mindre verdt.

Jeg har tidligere vært i et yrke hvor jeg opplevde andre med angst, og jeg var der for dem så godt jeg kunne med den kunnskapen jeg hadde da. Nå har jeg mer kunnskap og mer forståelse selv om den er egenerfart.

Jeg har fortsatt masse kunnskap om andre ting enn angst også. Jeg hadde det før jeg ble syk, og tro det eller ei, og jeg har det også nå, med angst.

Jeg kan selvfølgelig ikke snakke for alle som sliter med angst, men husk at mennesker med en psykisk lidelse fortsatt er mennesker med masse kunnskap og ressurser. Vi kan fortsatt brukes og høres!

Ha en fin kveld:-)

I går deltok jeg på en time med yoga på treningssenteret mitt. Jeg har ikke vært med på noen saltimer på veldig lenge, så det var en utfordring i seg selv.

Jeg synes det kan være krevende å være sammen med mange mennesker, men her gikk det bra. Alle er like opptatt av seg selv som jeg. Fokuset skal være rettet mot en selv og ikke alle andre.

Jeg trener hos Friskhetsenteret på Østfoldbadet i Askim, og der har de begynt med yogatimer. Jeg har tenkt lenge på om jeg skulle melde meg på, men det har blitt med tanken. Jeg er lite glad i forandringer, derfor bruker jeg lang tid på å bli klar til nye ting.

Dette ble litt spontant, og jeg meldte meg på. Når jeg ikke rekker å tenke så mye på saken, sier jeg oftere ja.

Jeg har hatt god erfaring med yoga før, og denne gangen var heller ikke noe unntak. Jeg kjente på kroppen at det er en stund siden sist, og jeg var temmelig stiv og støl:-)

Jeg har slitasjeskader i begge knærne, og de er ikke særlig bøyelige lengere. Det som er fint med denne type yoga er at du kan gjøre det litt som du selv ønsker. Det er ikke de mest avanserte bevegelsene, og vi står ikke på hodet eller hendene. Det jeg vet fra tidligere erfaringer er at det ikke skjer underverker, men jeg blir gradvis mykere og mer bevegellig.

For meg gir Yoga bevegelighet, styrke og ro. Dette er absolutt noe jeg vil fortsette med. Dersom du sliter med å roe ned hodet eller ønsker et energigivende avbrekk i en ellers hektisk hverdag kan jeg anbefale yoga på det varmeste!

Hvis du ønsker å følge bloggen min på facbook kan du gå inn på @maybrittaskim og like siden

Før jul var jeg med i en artikkel i VG, denne helgen var den plutselig på vg.no igjen. Det er litt opp og ned om den er åpen for alle eller bare for abonnenter.

http://pluss.vg.no/2016/11/16/2606/2606_23842829?row=24

Veldig spennende at Berit Nordstrand også har lagt ut denne artikkelen på sin facebookside. Hun er lege, 6-barnsmor og livsnyter. Hun har gitt ut bøker hvor hun blant annet deler sunne og gode oppskrifter. 

Min mamma og søster er veldig opptatt av henne, og jeg har vært så heldig å få smake på matretter fra hennes oppskrifter. De kan absolutt anbefales!

Jeg har absolutt fått mer kontroll over angsten min gjennom sunn mat, hvile og trening. Det er selvfølgelig også andre ting som har spilt inn. 

Siden denne artikkelen bare handler om kosthold, vil jeg også skrive litt om trening. Jeg mener at trening er sunt for oss alle. Det som er viktig er at man finner en treningsform som passer en selv og, og en mengde som passer til sine egne forutsetninger. Jeg har de siste månedene hatt lite energi, da kan ikke jeg trene hardtrening fem ganger i uka. Det vil stjele energi fra meg. Så i denne perioden har jeg kun gått turer. Jeg er heldig som har en hund som må ut. Noen ganger går jeg korte turer, andre ganger litt lengre. Dette har vært bra for meg nå.

I går var jeg igjen klar for styrketrening, deilig! Denne gangen begynte jeg litt roligere slik at kroppen kunne venne seg til det igjen. Jeg har tydelighvis trent muskler jeg ikke har brukt så mye på en stund, støl og stiv er jeg:-)

Det jeg vil fram til, er at vi må finne ut hva som gir oss energi og ikke tar den fra oss. Vi kan ikke alle løpe maraton, sykkle i mange timer, bli den nye fitnessdronninga osv, men vi alle kan bevege oss. Vi må bare finne ut hva som passer og er godt for oss, det er da det er sunt:-)

Ha en fin søndag:-)

I går var jeg på dag to av Livsstyrkekurset jeg har fått gjennom jobben.

Jeg gikk på kurset med vondt i hodet og var i utgangspunktet ganske sliten. Så ser jeg på tavla: "Hvem er jeg?"

Da må jeg si at rullgardinen gikk litt ned. Det var virkelig ikke riktig dag for meg å tenke på dette. De fleste av oss går ikke rundt og tenker på slikt, og trenger det kanskje heller ikke. For meg er det nok imidlertid litt viktigere å ha fokus på det!. Automatisk tenker jeg negativt om meg selv, det bare ligger der som en mal.

Jeg står opp om morgenen, ser meg i speilet å tenker herre Gud, det var et forferdelig syn! Jeg tar på meg klær, tenker at alt ser feil ut på meg. Jeg sminker meg men speilbildet er det samme som for 15 minutter siden. Jeg lager meg mat, men egentlig bør jeg ikke spise så mye, har jo litt ekstra overalt. Vekker unger, tenker stakkar dem, det er dette de har endt opp med. Drar på jobb, ser alle de rundt meg, og tenker at bare jeg kunne ha vært litt mer som dem.

Så når jeg skal sette meg ned på dette kurset og skrive ned hvilke ressurser jeg har, så finner jeg ingen. Det er helt blankt! Jeg forstår jo at det er positive ting vi skal skrive, men jeg har ingenting.

Jeg velger å ikke skrive noe, jeg vet hva jeg tenker, men vil ikke se det! En ting jeg tenker vil jeg derimot skrive ned i dag, dette må virkelig ta slutt.

Jeg har en mann, jeg har familien min og jeg har noen få men gode venner og jeg har en jobb. Noe positivt må det jo være med meg også!

Ungene mine fortjener en mor som har trua på seg selv. De ser på meg og de hører på det som kommer ut av munnen min. Hvis jeg er negativ til meg selv, hvordan skal jeg få de til å få tro på seg selv? Hvordan skal de tenke at de er bra nok? Jeg vil at ungene mine skal vokse opp og forstå at de flotte som de er, at dette er tanker som er innprentet i dem.

Jeg forstår at vi alle har både gode og dårlige tanker om oss selv. Jeg forstår også at alle har bra og dårlige dager. Saken med meg er at jeg har alt for mange negative tanker og dager.

Kurslederen tegnet opp en strek, hvor negativ var på den ene siden og positiv var på den andre. Hvor er jeg på denne linja. Jeg er klart mest negativ, men ønsker å være mer midt på. Jeg forstår at jeg ikke alltid kan være på topp, men av og til hadde jo den følelsen vært god også:-)

Grunnen til at jeg mener det er viktig at jeg tenker litt på hvem jeg er, er for å omprogrammere hodet. Når jeg hører at det negative er der, må jeg stoppe opp. Jeg må i større grad «automatisere» hjernen til å tenke mer positivt.

Min første psykolog "tvang" meg til å skrive ned tre positive ting hver dag. Jeg synes det var utrolig vanskelig, og følte at jeg løy for meg selv og han. Etterhvert begynte hjernen min å tro på det jeg skrev ned, med andre ord så omprogrammerte jeg meg selv til å tenke mer positivt. Godt mulig han visste hva han gjorde:-)

Så kanskje dette er noe jeg bør begynne med igjen. Det vil være en krevende oppgave ettersom jeg pr i dag er en "negativ" person (noe jeg ikke vil være). Det er imidlertid mulig å forandre på det, med andre ord "I am a work in progress".

Ha en fin kveld:-)

Hvis du ønsker å følge bloggen min på facbook kan du gå inn på @maybrittaskim og like siden

I dag er lykken for meg å kunne være ute og ake med gode venner, unger og hunder. Leke, snakke og le mye.

Jeg har ikke orket å være med ut og være sosial siden begynnelsen av januar. Jeg har kun orket å være på jobb og følge opp det som skjer hjemme. Resten av tiden har jeg ligget.

Jeg er fortsatt ikke helt i vater, men bedre. Etter et par timer i akebakken, middag og snakk sitter jeg igjen med følelsen av påfyll av energi. En utrolig deilig opplevelse!

Frisk luft er balsam for sjelen. Jeg har savnet det, og håper nå på flere dager i lyset ute med unger, venner og familie. Noen ganger kanskje helt alene. Det som kan være vanskelig å forstå for andre er følelsen av savn. Jeg savner det å være mer ute. Noen vil tenke at da kan jeg vel bare gå ut. Så lett er det dessverre ikke alltid. Angsten gjør at jeg isolerer meg, og den forteller meg at det kun er hjemmet mitt som er trygt. Alt annet vil føre til angstanfall, utmattelse og ting som værre er. Nå har jeg endelig bygd meg opp litt mer energi, takler angsten bedre, å våger meg mer ut.

Følelsen i dag er fantastisk:-)

For ikke så lenge siden skrev jeg om et kurs jeg håpet å komme med på gjennom jobben. Det er et livsstyrkekurs.

Jeg fikk heldigvis plass, og startet opp forrige tirsdag. Kurset forgeår i en gruppe på 12 stk. Til nå har jeg gått hos psykolog, noe som foregår èn til èn, så dette er noe helt nytt.

Jeg har forløpig vært der en gang, men jeg har en forståelse om at fokuset ikke er å gå i dybden på enkeltvise problemstilligner/ utfordringer men heller å finne måter/teknikker til å håndtere det man går gjennom bedre.

Vi har en uskreven regel, og det er at hva som blir sagt der, blir der. Dette er viktig for at vi skal kunne føle oss trygge på at alt vi skulle komme til å si, ikke forlater rommet. Kurset er som nevnt gjennom jobben, så dette er mennesker jeg jobber med eller ser jevnilig, og det kan være en utfordring.

Jeg tenker at det som er viktig for meg er at noe er jeg åpen om, mens andre ting trenger jeg ikke si så mye om.

Jeg følger den samme regelen her på bloggen. Det er mennesker jeg ikke ønsker skal få brettet ut livet sitt her, og sånn må det være. Dette er min blogg, men jeg har et ansvar for de som ikke har hatt et valg når det kommer til det jeg skriver om.

Jeg er helt å holdent åpen om min angst her, og holder ingen ting tilbake i forhold til det. 

Første gang man går inn i en gruppe, føler man litt på ting. Man observerer, og gjør seg noen tanker om de som er i gruppen. Dette er ganske naturlig, siden man prøver å finne ut hvor plassen sin er og hvor trygg man kan føle seg.

Det vil nok ta litt tid å finne ut av dette, men jeg har ingen sperrer for å gå helhjertet inn i øvelsen som prøves ut. Noe av øvelsene er helt greie for meg, andre føles mer ukomfortable å være med på. Jeg pusher på noen grenser, men jeg har ikke tenkt å kaste bort tiden på å ikke prøve.

Jeg tenkte at jeg kom til å bli veldig sliten etter kurset, men jeg følte meg faktisk ganske energisk, kanskje litt høyt oppe. Vi tok noen avslapningsøvelser, noe jeg har stor tro på, så kanskje de hadde en virkning.

Vi har fått med oss en CD med avspenningsøvelser hjem. Den har jeg tenkt å få inn minst 15 min av hver dag. Det burde være helt overkommelig, og ikke tar det noe tid fra familien heller. Kanskje jeg til og med får med mannen min etterhvert?

Ønsker dere alle en fin kveld:-)

Hvis du ønsker å følge bloggen min på facbook kan du gå inn på @maybrittaskim og like siden

Det er tungt når angstanfallene kommer, men det går fremover. Det er ikke alltid så lett å se at man blir bedre , de tunge periodene overskygger ofte det som er bra.

Jeg er utrolig sliten om dagen og sover mye, men angsten er litt mindre.

Jeg ser nå at jeg har lært noe av de andre periodene med angst, og det har nok berget meg litt denne gangen:-)

Etter noe tøffe møter med angsten de siste 6 årene, så begynner jeg å kjenne igjen noen tegn og et mønster:

• Jeg kan få et overdrevent behov for kontroll på alt og alle
• Jeg går mer og mer inn i meg selv. Det er som om jeg tror at hvis jeg bare er helt stille, så er ikke angsten der.
• Jeg får fysiske symptomer, eksempelvis vanskeligheter med å svelge/ klump i halsen. Panikkangsten min går på kvelning.
• Jeg blir trist/motløs
• Tenker dårligere og dårligere om meg selv
• Spiser dårligere mat

Dette er et mønster jeg har lært meg å kjenne igjen, men det er fortsatt vanskelig å bryte det. Jeg føler at jeg til tider famler litt i blinde, men sånn er det vel for alle i blant.

Jeg er ikke ute av denne perioden ennå, men jeg ser litt lysere på ting.

Jeg har gjort noen tiltak:

- Jeg har sagt fra til arbeidsgiver og familie tidligere enn før. Dette gjør at jeg får støtte og hjelp. Det er derfor lettere å gå på jobb, selv med angst. Et par dager har jeg måtte tatt meg en beroligende, så det er på ingen måte lett eller behagelig. - Støtte fra arbeidsgiver er utrolig viktig. Jeg trenger ikke nødvendigvis å få tilrettelagt noe, men bare det at de vet og ikke dømmer meg letter mye!

- Jeg spiser forholdsvis sunt, og gir kroppen næringen den trenger.

- Jeg prøver å slippe litt kontrollen på alt.

- Jeg prioriterer litt tøffere

- Jeg trener ikke så mye, men går heller noen lange turer med hunden:-)

                                                                     

Jeg har valgt å gjøre dette nå, fordi jeg vil se om jeg faktisk kan stoppe den verste av angsten, og fortsatt fungere på jobb og i livet ellers. Det handler på mange måter om å ikke bli så livredd for angsten at den stopper opp hele livet mitt.

Jeg vet fortsatt ikke hva som skjer framover, noe jeg må lære meg å takle. Barna mine kommer først, så jeg får bare vente å se. Jeg er smertelig klar over at jeg har en jobb å gjøre framover, men akkurat nå i skrivende stund ser jeg litt lysere på ting.

Ha en fin kveld:-)

Jeg skulle nå ønske at jeg kunne være positiv, og lagt fram en strålende plan på hvordan jeg nå skal gå videre i forhold til angsten min. Det kan jeg ikke!

Jeg kan kontrollere elementer som mat og trening, jeg kan gå i terapi, jeg kan styre pusting osv.  Allikevel vil det alltid være visse ting som jeg ikke klarer å styre, som trigger angsten min. Akkurat nå har vi en slik situasjon hjemme, og det er en situasjon som kommer jevnlig. En av ungene mine har noen tunge stunder av og til. Som mor skal jeg være den som gir trygghet, støtte og veiledning. Utfordringen min her er at jeg greier ikke å styre angsten min. Jeg blir utrolig redd for ungene og for fremtiden deres. 

Jeg vet at dette er min "nevrotiske" side, og angsten får fritt spillerom når det kommer til dem. Tanken på at de skal vokse opp og føle at jeg ikke har vært der som en god omsorgsfigur, skremmer meg.

Nå er det slik at jeg rasjonelt sett forstår at jeg ikke er en dårlig mor. Jeg sier ikke at jeg ikke gjør feil på veien, men hvem gjør vel ikke det?  Angsten min derimot forteller meg hele tiden hva som i verste fall kan skje med dem, og jeg strever med å håndtere dette på en god måte.

Derfor må jeg fokusere på følgende fremover:

• Hvordan slappe av i forhold til ungene mine?
• Hvordan jeg unngå å overføre negative ting fra meg til dem
• Alt trenger ikke å ende i katastrofe, det er langt igjen til vi kommer dit:-)

-Akkurat hvordan jeg skal klare dette, vet jeg ikke ennå!

Nå bruker jeg mye tid på hvile, jeg trenger å bli frisk av en forkjølelse som ikke vil slippe taket. Jeg trenger mer energi for å takle angsten.

Alt er derimot ikke helt svart, jeg er på jobb. Jeg har flotte kolleger og en flott familie. De støtter meg, og det tar bort masse stress og skyldfølelse.

Livet går videre, og jeg henger med som best jeg kan. Jeg har ikke noe valg, så det løser seg nok denne gangen også:-)

Det er når det er tungt at det er vanskelig å skrive. Man har rett å slett nok med seg selv. I dag ønsker jeg å legge ut et innlegg selv om det krever mye av meg.

Når jeg ellers skriver kan det virke som om alt går så lett for meg, og man greier ikke helt å se noen likheter med sin egen situasjon. Det jeg ønsker i dag er at man kan se at det ikke finnes noe mirakelkur på dette for meg heller. Jeg har opp og nedturer, men det er langt lettere å skrive om oppturene.

Jeg har hatt en enormt tung uke. Jeg har gjort alt jeg tenker er viktig for å ha en bra psykisk helse i forkant, men så plutselig kommer angsten. Den er utrolig kraftig, og den tar over hele meg. 

Jeg vet at det har vært en lang periode hvor jeg bare har vært mer eller minste konstant forskjølet, og det tar mye energi. Ungene har vært syke flere ganger siden begynnelsen av desember, i tillegg har vi den siste uken hatt en del andre utfordringer hjemme. Det er disse tingene som jeg ikke kan kontrollere som jeg er nødt til å prøve og håndtere anerledes. Eller kanskje jeg bare må innfinne meg at sånn er faktisk livet.

Jeg har et enormt behov for å kunne kontrollere hva som skjer rundt meg. Føler jeg at jeg mister kontrollen blir alt veldig fort krise for meg. Jeg må også få si, og dette er sikkert politisk ukorekt å si, men jeg synes at det å ha barn og famile kan være ganske så utfordrende av og til. Med det sagt, anser jeg meg som utrolig heldig som har dem.

I sosiale medier ser jeg stadig hvor flott alle greier å håndtere famile og jobb. Flotte smilende barn og ektefelle, krevende jobb, flott hus og selvfølgelig en hytte å dra til for å koble av.

Jeg har en flott mann og flotte unger, men de er ikke alltid blide og positive. Vi kan krangle så busta fyker, og ungene utfordrer oss ofte til det yterste på det meste. Jeg føler til tider at jeg stadig mislykkes som mamma. Når det er sagt er det ingen jeg elsker høyere!

Et ekteskap er ikke noe som alltid er like enkelt, ikke fordi jeg har angst, men fordi livet ellers kan ta så mye plass at man glemmer hverandre. Han var min første kjærlighet, og han er fortsatt den eneste for meg. Han er min trygghet, den jeg kryper inntill i tunge stunder uten at han trekker seg unna.

Jeg har et hus, men ikke hytte. Huset kommer neppe på forsiden av noe interiørblad, men det er hjemmet mitt!

Når jeg nå har en tøff periode, blir alt så veldig sort. I går lå jeg i senga fra fra tidlig på kvelden, jeg orket ikke noe lyd. Måtte ta meg en beroligende, noe jeg tar veldig sjeldent. Jeg gråter, og mannen min må holde rundt meg. Hvordan snakker man noen opp, som ser så mørkt på livet? Jeg er redd for å skuffe arbeidsplassen min, selv om de aldri har vært noe annet en støttende. Jeg har sterk angst for at jeg ikke skal noen gang greie å gå på jobb igjen, jeg har angst for at jeg skal ødelegge for familien min økonomisk, jeg har angst for å ødlegge ungene mine (dette er nok det verste for meg), og jeg skammes over at jeg er den jeg er. 

Jeg har et ønske, og det er å være helt normal........

Angst er noe dritt, den gjør at jeg har så store smerter inni meg at jeg ikke vet om jeg orker enda en dag til. Den gjør at de rundt meg har det vondt og føler seg utilstrekkelig.

Jeg vet at jeg må slutte å tenke på at "hvis jeg bare ikke hadde hatt angst så hadde alt vært så mye bedre", for jeg har angst. Dette er livet mitt, jeg elsker det og hater det. Håper at hatet blir mindre og aksepten blir større:-)

Det faktum at jeg skriver dette i dag, får meg til å forstå at jeg ikke har nådd bunnen denne gangen. Da hade jeg hatt mer en nok med å ta opp rullgardina på soverommet.

Jeg var på jobb i dag. Jeg har en leder som jeg kan være åpen med, og det er en utrolig stor hjelp for meg.

I helga skal jeg tilbringe tid med familie, noe som er veldig godt. Mamma og søsteren min har bursdag i dag, og det skal feires i morgen, Vi skal lage mat sammen, snakke og le. De vet hva angsten gjør meg meg, så det er ingen forventninger. De er seg selv, lytter og snakker. Jeg kan ligge på sofaen hvis jeg trenger det, å bare se på denne store familien min. Jeg ser varme, latter, kaos og samhold.

Jeg skal greie det denne gangen også. Det er ingen mirakelkur for angst, men jeg er overbevist om at visse ting må jeg fortsette å gjøre for å ha en bedre psykisk helse. Jeg vil fortsatt spise sunt, hvile, trene ( selv om det akkurat nå er trening nok å gå tur med hunden), gå til psykolig og bruke mentale teknikker.

  Dette er på tur med hunden vår, ganske så flott:-)

Det en ting jeg må bli flinkere til, og det er å slippe taket litt mer. Jeg kan umulig greie å ha kontroll på alt i hele livet mitt, så jeg må slappe av litt mer! -Lettere sagt enn gjort.

Det er ikke alltid man kan vente på å få blomster, så da ordner man det selv. Når jeg føler meg litt død innvendig, er det godt å se noe levende og vakkert rundt seg.

Jeg ønsker alle en riktig god helg:-) 

Jeg har gjennom jobben fått et tilbud om å være med på noe som kalles Livsstyketrening, noe jeg synes er veldig positivt! Jeg har meldt meg på, men vet ennå ikke om jeg får plass. Det var mange interesserte:-)

Målet med kurset er:

• Bedre Helse
• Raskere tilbake til jobb
• Forebygge sykemelding
• Økt livskvalitet

Kurset skal lære meg

• Å lytte til kroppens signaler
• Å trene på ulike mestringsstrategier
• Å lytte og lære av hverandre i grupper

For noen så kan denne type kurs virke både svevende og egoistisk. Det inneholder blant annet ord og setninger som:

• Mindfullness
• Hvem er jeg?
• Hva trenger jeg?

Jeg ser at dette kan virke både rart og selvsentrerende for mange. Jeg velger derimot og tenke på det som en hjelp til meg selv til å ta ansvar for mitt eget liv. -Til og med gjøre det litt lettere og lysere.

Jeg har vært sykemldt, men er for lengst tilbake i jobb. (jeg har en 75% stilling) Dette er jeg veldig fornøyd med :-) Jeg er fortsatt interessert i å lære om metoder som kan gjøre det litt letter for meg å leve. Fordi det er nettopp dette det handler om for meg. Selv om andre og jeg selv mener at jeg ikke har noe klage på, så er det ikke det det handler om. Angst er ikke rasjonelt! Tanken på at jeg må leve med denne diagnosen resten av livet mitt, kan være utmattende og vannskelig å leve med til tider. Jeg vil leve nå og jeg ønsker å ville det fremover. Jeg ønsker da også at det skal føles ganske greit å leve. Jeg synes jeg allerede er ganske flink til å ta ansvar for mitt liv og for min helse, men når jeg får tilbud som dette, så takker jeg ja.

Hvis det å fokusere litt mer på meg selv, kan gi barna mine en mer tilstedeværende mor, en mor som kan vise glede og kjærlighet, så er det verdt det. Det ville vært enda mer egoistisk å ikke prøve noen ting.

Dette er ikke bare et kurs for mennesker med psykiske lidelser, men for alle som har kjent på at livet har satt seg litt i kroppen.

For dere som synes det er vanskelig og skumelt å prøve seg på nye ting, eller at det foregår i grupper, så anbefaler jeg alikevel å presse seg selv litt. Jeg har selv erfart at hvis jeg gjør ting flere ganger selv om det oppleves veldig ubehagelig, så blir ting mindre skummelt, og angsten slipper taket litt.

Angsten min prøver hele tiden å fortelle meg at ting ikke bare er farlig, men livsfarlig. På de fleste områder greier jeg å stoppe denne tanken nå. Noe av grunnen er fordi jeg faktisk har tvunget meg til å gjøre ting, og kroppen har sakte men sikkert lært seg at det faktisk går bra:-) Det har tatt tid, men det har jeg gitt meg selv.

Nå håper jeg at jeg får plass, så kryss fingrene for meg:-)

Nå er vi godt i gang med det nye året. Jeg synes at januar er en tung måned, det er mørkt  og ikke mye snø har vi fått heller. Alle er nok ikke like glade i snø, men i alt det mørke lyser den litt opp:-)

Denne uka tok jeg opp styrketrening igjen. Det har vært lite med det, siden løping har fristet mer. Jeg kan allikevel nå melde meg inn i klubben for folk uten selvinnsikt når det kommer til trening. Jeg tenkte at jeg burde greie de samme vektene som sist jeg trente, noe som førte til real muskelstrekk i den ene skulderen. Må si at Voltaren ble redningen etter å ha stivnet i både skulder, rygg og nakke. Nå er skulderen bedre, bare litt verking igjen. Er også helt tablett-fri. Jeg må nok gå for litt lettere vekter fremover:-)

I helga var jeg på 70 års-lag hos min spreke tante Anne. Jeg traff familie jeg ikke har sett på en lang stund, det var kjempe hyggelig. Jeg er jo en person som ikke er så komfortabel i slike settinger lenger, men med mennesker rundt deg som er åpne og inkluderende, så er det ikke noe problem.

Noe jeg prøver å finne tid til når jeg har fri på dagtid, er å komme meg ut på tur med hunden vår. Dagslys er noe vi virkelig trenger på denne tiden av året.

Ellers har helgen blitt tilbragt slik som bildet under viser. Mye lys og varme skal nok gjøre januar til en bra måned også!



 

Først vil jeg ønske alle et godt nytt år:-)

For meg er det å gå inn i et nytt år litt trist, men også bra. Jeg blir litt trist fordi det er enda et år med angst. Selv om jeg vet at jeg aldri kan bli kvitt det helt, er det vanskelig å godta det. 

Når jeg ser tilbake på dette året, har det innebært mye jobb med meg selv. Dette gjør jeg fordi jeg ønsker at jeg og min familie skal ha det bra sammen. Det er ikke en enkel jobb, det medfører tårer, og til tider er jeg ganske motløs. Jeg mener allikevel at alt arbeidet er verdt det.

2016 er året jeg begynte å blogge, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Jeg har alltid oppfattet meg selv som dårlig til å skrive, både i rettskriving og formuleringer. For meg er dette veldig blottleggende. Det å risikere at folk kritiserer det man skriver og tenker er ingen lett ting. Kanskje folk tenker at jeg er dum, for det er en tanke jeg har hatt om meg selv i mange år.

Jeg var forberedt på å måtte tåle en del kritikk, men det har gått over all forventning:-) 

Det har vært et år med åpenhet, livsstilsendring, prioriteringer, natur, venner og familie. Jeg har med andre ord mye godt å se tilbake på.

Når vi nå har gått inn i et nytt år, kan nye muligheter dukke opp:-)

For 2017 har jeg et enkelt, men allikevel krevende nyttårsforsett: jeg skal fortsette som nå - gi kroppen og hodet det de trenger for å ha det bra. Balanse blir et viktig stikkord.

For andre, så ønsker jeg å være et menneske som gir energi og glede i hverdagen.

Her er det noen bilder fra hvordan jeg rundet av 2016. Med disse bildene kan man jo ikke si noe annet enn at det ble en veldig fin avslutning på året for meg. Jeg fikk være sammen med familie og venner som betyr mye for meg:-)

Jula er nå godt i gang, og deilig er det:-) Barna har nå endelig landet litt etter og ha åpnet alle julegavene. Bildene over er fra lillejulaften. Hele familien har pyntet treet og spist sushi, noe som har blitt en tradisjon hos oss.

Fra min barndom har jeg tatt med meg julestrømpa som en del av tradisjonen. På juleaften når vi våkner henger det en strømpe til hver av oss med noe godt i. Siden jeg egentlig ikke spiser godteri fikk jeg mokkabønner, ost og kjeks. Det er min første jul uten masse godis, så mokkabønner var hyggelig å få.

Når det kommer til kostholdet mitt i jula har det gått helt fint. Det hører med til høytiden at det er en del tung mat, så da er det godt med noen dager innimellom hvor man spiser litt lettere. Jula for meg har alltid inneholdt masse sjokolade, så et lite savn har det vært. Jeg ser jo at det bare er hodet og ikke kroppen som har dette savnet:-)

Det jeg trives aller best med ved julen er de måltidene jeg har sammen med alle de menneskene som alltid har vært der for meg. Gamle som unge:-) Noen forsvinner ut av livene våres, og det er kanskje greit. Det er de som står der sammen med deg gjennom tykt og tynt, selv om det kan være vanskelig,som man vil ha rundt seg. Jeg håper jo at jeg greier å stille opp like bra for dem!

Jeg har gjennom terapi jobbet, og jobber fortsatt med, å slippe taket på at mennesker du tenker burde ha gjort alt for deg, ikke har gjort det. Det er godt mulig dette handler om følelser som for den ene stemmer og ikke for den andre. Det er to mennesker jeg ville ha gjort alt for, og det er barna mine.Det er mitt ansvar at vår relasjon er bra og vil bli det framover,ikke deres. Grunnlaget for hva slags forhold vi vil ha med barna våre legger vi når de er små. Ting kan selvfølgelig skje på veien, noe har vi ansvar for, andre ting ikke, men ta litt ansvar! 

Vi er alle forskjellige, sånn er det. Vi må finne ut hva som er riktig for oss selv. Jeg har jobbet hardt, og jeg tror jeg har kommet ganske langt. Jeg har de menneskene jeg vil ha livet mitt nå. Jeg har tatt noen valg, og det har andre også gjort.

Vi får ønske hverandre lykke til på den veien vi har valgt/velger, og la det være med det!

Ha en fortsatt god jul alle sammen:-)

Jeg har fra dag en vært åpen om min angst. Kanskje det har vært naivt av meg, men jeg har rett og slett ikke tenkt at det har vært et annet alternativ. Jeg forstod imidlertid etterhvert at ikke alle andre nødvendigvis var like åpne om sin situasjon.

Mannen min har alltid støttet meg i det å være åpen, og føler ikke at det har noe negativ innvirkning på oss som familie. Barna mine har jeg også alltid vært åpne med, noe vi mener har vært lurt. Vi har i en periode trengt litt bistand til hvordan kommunisere med barna og med hverandre, slik at de skal ha det så godt som mulig.

Da jeg for snart et år siden begynte å blogge om dette, var det litt mer gjennomtenkt. Det å gå ut så offentlig når man har en familie bør være veloverveid. Vi satte ned noen regler i forhold til hvorvidt barna skulle være en del av bloggen. Vi har valgt å ikke utlevere de for mye. Jeg legger ut svært få blider av dem, men de blir selvsagt nevnt i forhold til ting vi gjør sammen. De er en stor del av livet mitt.

Jeg sa også ja til å være med i en artikkel i VG om psykisk helse og kosthold, som også er ganske så utleverende for hele familien.

Det er godt mulig at mine valg i å være så åpen om min situasjon kan begrense meg i enkelte ting i framtiden. Hvem som helst kan google meg, og få opp min blogg. Jeg kan kanskje i jobbsammenheng virke som et usikkert kort, folk ellers kan selvfølgelig velge å ikke ta kontakt eller ha kontakt med meg. Jeg opplever til en viss grad at psykiske lidelser kan fortsatt være noe litt uforståelig og vanskelig for mange. En vond rygg er lettere å forstå.

Jeg har tenkt litt på hvorfor så mange velger å ikke snakke om dette. Jeg vet ikke om jeg har noe godt svar på det og det vil uansett være synsing fra min side. Jeg ser at mye av innholdet i sosiale medier kun viser "solsiden" hos folk, og det kan jo da være vanskelig å si at jeg ikke alltid har det sånn. Det å si at jeg har det ganske tøft, huset mitt ser ikke ut som det gjør i interiør blader, det er ikke ryddig hele tiden. Håret mitt er ikke nyfrisert hver dag, jeg orker ikke å sminke meg til enhver tid, barna er høyt og lavt og jeg føler til tider at jeg ikke har noe kontroll på hverdagen. Det å be om hjelp kan være utrolig tøft, når vi lever i enn tid hvor vi alle skal være litt supermennesker. Noen har kanskje dårlg erfaring i forhold til tidligere jobber, hva vet jeg.

Jeg angrer imidlertid ikke på at jeg har vært, og er åpen om angsten min.Jeg har kun fått positive tilbakemeldinger. Mitt ønske for andre er at de skal kunne føle at de kan være åpen om det de går igjennom.(man trenger ikke blogge om det:-D) At man skal kunne være åpen med familien sin, venner og med arbeidsgiver uten å være redd for hva de kommer til å si eller mene. Jeg tror at man da vil oppleve at presset på seg selv til å skjule blir borte, og at at den psykiske helsa blir bedre:-)

Åpenhet er viktig for å få forståelse og kunnskap ut om psykisk helse!

May Britt har bedt meg skrive litt om hvordan det er å leve sammen med en person som har angst. I den forbindelse vil jeg si noen få ord om meg selv, siden det er relevant i forhold til temaet. På visse områder er May Britt og jeg svært forskjellige. Mens May Britt både liker og trenger rolige helger, befinner jeg meg i den helt andre enden av skalaen. Jeg MÅ finne på noe i helgene, og blir fullstendig umulig å være i hus med hvis jeg ikke har noen prosjekter og planer på gang. Som oftest dreier det seg om uteaktiviteter i skog og mark, og jeg insisterer på at resten av gjengen skal være med. I tillegg har jeg litt for mange hobbyer, som har en lei tendens til å legge beslag på fritiden. Jeg prøver å selge dem inn til resten av familien, men med beskjeden uttelling. Dette er lite kompatibelt med May Britts behov?

I tillegg må jeg innrømme at jeg, i likhet med de fleste mannfolk, ikke utstyrt med de største sosiale antennene. Dette medfører at jeg alt for ofte overser signalene fra May Britt om at hun trenger ro og hvile, og i stedet stresser henne opp med gnål om å «komme oss ut av huset og få noe ut av dagen». Jeg håper jeg har blitt litt flinkere her, men har nok fortsatt et betydelig forbedringspotensial.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har opplevd det som et problem at May Britt har angst, eller at det har forringet hverken forholdet vårt eller hverdagen generelt. Tvert imot!  Dette har fint lite å gjøre med min egen innsats, men langt mer pga. det faktum at May Britt er så uendelig mye sterkere og ressursrik en det hun selv gir seg selv kreditt for. I løpet av alle de årene vi har levd sammen med denne lidelsen har hun gjort alt for at det ikke skal gå utover oss andre. Trass i at hun til tider har det utrolig tøft stiller hun alltid opp for både meg og ungene og går på jobb selv om hun heller burde tenke på seg selv og sin egen helse. Jeg er utrolig imponert og stolt av henne!

Så hva kan jeg gjøre for å hjelpe til? Jeg prøver så godt jeg kan å ta hensyn til at hun har behov for litt mer fred og ro enn jeg har selv, og jeg synes vi etter hvert har funnet en god møte å løse dette på. Jeg prøver å avlaste henne med oppgaver i huset, og hjelpe til med diverse oppgaver. Det skulle bare mangle!

May Britt prøver fortsatt å lære meg å forstå når hun trenger ro og hvile, og jeg håper antennene jeg refererte til har vokst et par cm om ikke annet. Det handler i bunn og grunn om å ta hensyn til hverandre, noe hun er langt flinkere til enn meg.

Det jeg synes er vanskeligst å takle er å se når hun har det vondt, uten å kunne hjelpe til. Det eneste jeg kan gjøre er å være der for henne og legge til rette for at hun gjennom ro og hvile kommer seg opp av kjelleren igjen.  Om hun ikke hadde vært så klok og ressurssterk hadde nok hverdagen vært langt tyngre, men det faktum at familien vår fungerer aldeles utmerket trass i en til tider svært krevende lidelse er May Britts fortjeneste alene!

Hadde rollene vært omvendt og det var jeg som hadde angst, så vet jeg at hun ville stilt opp for meg 100%. Jeg er verdens heldigste fyr, så kjære May Britt, du blir nok ikke kvitt meg så lett! :-)