May Britt Iversen

Jeg begynte å skrive denne bloggen fordi jeg ville dele med andre hvordan det er å leve med angst og depresjon. Jeg har holdt på med dette i ca to år nå. Nå har jeg tenkt en stund på slutte å avslutte bloggen, og i den forbindelse håper jeg at noen der ute har hatt nytte av bloggen. 

Jeg har på ingen måte ikke blitt noen kjendisblogger, da måtte jeg nok skrevet om trening, mote eller kosthold. ;-) Jeg er kun en vanlig person med et helt vanlig liv. Jeg har familie, jobb og venner. Jeg prøver å få livet til å gå rundt.

Mange av oss som sliter med angst og depresjon lever nettopp et A4 liv. Det å få angst/depresjon til å passe inn i dette formatet er krevende. Man skal være der for ungene, ektefelle og venner. Man skal prøve å holde seg i jobb (man trenger penger til helt grunnleggene ting) og man skal takle at ikke alle mennesker har noe forståelse for psykiske utfordringer.

Jeg jobber hver dag med å bli en bedre utgave av meg selv og vil fortsette med det. De som har lest bloggen har fått være med på både opp- og nedturer i livet mitt. Jeg håper at jeg gjennom å dele alt dette har bidratt til å skape et lite håp hos andre mennesker som sliter med det samme som meg om at angsten ikke trenger å ta over livet ditt. Man har angst/depresjon, men man er den ikke. 

Noe jeg skulle ønske jeg hadde lyktes bedre med i bloggen er å gi andre kunnskap om det å leve med angst/depresjon. Jeg har hatt et ønske om å få andre som ikke har opplevd dette og som synes at personer med ulike psykiske utfordringer er svake og ustabile, til å se at dette ikke er tilfelle. Vi kan fortsatt brukes til noe, og for å leve med dette hver dag må man være utrolig sterk og utholdende!

Jeg ønsker deg lykke til og alt godt, uavhengig av hvilke utfordringer du måtte streve med! Husk at selv om det til tider kan se håpløst ut, kommer det alltid en ny dag, og du klarer mye mer enn du aner!

Vi alle opplever utfordringer i livet, noen mer utfordrende enn andre.

Jeg selv vil si at jeg har møtt på utfordringer i livet mitt, men allikevel i mindre grad en mange andre.

Det jeg ønsker å fortelle og vise med denne bloggen er at det går an å leve med utfordringer i gode og dårlige tider.

Jeg kommer til å måtte leve med angst hele livet mitt. Jeg har akseptert det, og da går det bedre. Det å stritte mot eller fortrenge det gjør at angsten blir mye sterkere når den kommer tilbake, og det gjør den!

Jeg ser at flere leser bloggen min når jeg skriver om episoder hvor jeg er dårlig. Det er kanskje naturlig, siden vi ofte ønsker å vite hvordan andre takler slike perioder.

Allikevel mener jeg at det er viktig å se på det andre også, fordi det viser hvordan jeg faktisk lever med det.

Angst trenger ikke å gjøre deg ute av stand til å fungere resten av livet. Det er vondt og tøft i enkelte perioder, men det er ikke slutten.

Jeg vil si at jeg har vært veldig langt nede med angst og depresjon, men allikevel jobber jeg meg opp igjen. Jeg kommer ikke til å la angsten vinne.

Derfor prøver jeg å være aktiv med trening og gjøre ting med barna, spise sunt og være i jobb. Det er ikke alltid lett. Mat har vært en utfordring fra jeg var 12 år. Jeg vet hvordan det er å sulte seg og å overspise. Jeg feiler med mat, selv om jeg vet hva som gjør meg godt. Jeg er absolutt en trøstespiser. Det å greie jobb og familie er ikke alltid lett, men jeg synes at det går bedre. Det er også veldig viktig for meg å være i jobb, jeg får vært sosial og følelsen av at man mestrer noe er viktig.

Noen dager har jeg angst og angstanfall, men jeg jobber videre. Jeg lar det komme og jeg lar det gå. Jeg går ut i verden og er sammen med andre, selv om angsten er der.

Jeg ser at det går bra. Det er ikke behagelig, men jeg greier det.

Jeg ønsker at dere som har det veldig tøft nå, ikke skal gi opp håpet. Mange av dere kommer ikke til å bli kvitt angsten helt, men det er viktig å vite at man greier å være et fungerende menneske og faktisk ha det veldig bra også.

Jeg er faktisk stort sett glad.

Jeg har fått hjelp av psykolog og familie. Nå går jeg i en angstgruppe i Askim, og trives veldig godt med det.

Det er ikke noen tur i parken å leve med angst, og det meste ligger på en selv. Vi må tørre å be om hjelp, og ta imot den hjelpen og støtten vi kan få. Da vil det bli bedre!

Endelig snø og vinter! -Kjenner at jeg er litt sultefora på det.

I helga har jeg vært sammen med familien min, søsteren min med familie, mamma, svigermor, speiderledere og speiderbarn ute i masse frisk luft.

Vi har gått på både skøyter og ski, og akt. Vi har lekt og hatt det morsomt. 

Jeg er rimelig ustø på skøyter, ikke så myk og formelig på akebrett lenger, stødig på ski selv om det ikke går fort, men gøy er det.

Det er kjempe viktig for meg at jeg gjør dette sammen med barna mine. Det er masse frisk luft, godt for hode og kropp, og en kjempebra måte å bli  ærlig sliten på.

Følelsen av å mestre forskjellige ting er bra for både barn og voksne. Det er også bra å se at man kanskje detter av og til, men man reiser seg og fortsetter.

Ha en fin kveld:-)

Farvel, 2017 og velkommen, 2018!

I går feiret vi nyttårsaften hos søsteren min, sammen med hennes familie og et vennepar. Kvelden ble kjempefin, med hyggelige mennesker, glade unger og topp stemning. Heldigvis var formen bra for min egen del også, og jeg hadde overskudd til å være til stede i det som skjedde.  

På dagen tente vi bål og lagde mat ute, slik at det ble litt frisk luft den siste dagen av året. 

Jeg ville avslutte det gamle året med noe jeg ønsker å fortsette med i det nye året. Jeg skal være mer ute! Gjerne sammen med med familie og venner, og noen ganger helt alene.

Jeg har selvfølgelig andre ting jeg vil fortsette med også, slik som trening, spise sunt, jobbe med meg selv. og være der for andre.

Jeg har ikke de store gjennomgripende nyttårsforsettene for 2018. Jeg tror heller jeg vil fortsette i den retningen jeg har tatt i 2017, med noen justeringer underveis, så får vi se hvordan det går:-)

Med det ønsker jeg alle et riktig godt nytt år!

Nå er det jul, og jeg tror vi har alt klart. Vi skal være hos søsteren min i dag, så det blir en ekte gårdsjul:-)

Jeg er heldig som har så mange rundt meg, både ved juletider og ellers.

Jeg har hatt en del tunge år, som jeg også har måttet føle på i julen. Jeg har vært ensom, selv om jeg har hatt mange rundt meg. Julen er for mange en tøff tid, hvor man blir bombardert med polerte bilder i alle kanaler av lykkelige og perfekte mennesker som tilsynelatende lever fullendte liv.  

Disse bildene viser oss en fantasiverden, noe vi skal drømme og håpe at vi også skal ha. Mange av oss tror at dette er normalen.

Bak julebildet av min familie i år på Facebook ligger det masse som ingen andre får ser:

Vi har stresset, kranglet, bedt om unskyldning, ledd, gledet oss, pynetet huset, tent stearinlys og jeg har fortsatt angst.  Dette er mitt perfekte liv i det uperfekte.

Jeg har prøvd i så mange år å nå det perfekte, jeg har slitt og jobbet for å nå det. Selv med all jobbingen har det aldri blitt bra nok.

Grunnen til at denne julen har blitt så mye bedre for meg enn på lenge, er at jeg ikke lenger prøver på å bli "perfekt". Definisjonen av hva som er perfekt er selvsagt så forskjelig fra person til person.

Livet mitt er til tider kaotisk, det inneholder så mye av det som ikke vises på sosiale medier. Jeg har alikevel et godt liv, og i år føler jeg det helt inn i hjertet.

Livet inneholder både opp-og nedturer, men i dag vil jeg nyte det jeg har.

Ha en riktig god jul alle sammen:-) 

Nå er det lenge siden sist jeg har skrevet noe. Jeg er i god form, med lite angst. -Deilig følelse! :-)

Jeg har nå begynt i angstringen i Askim, og er kjempe fornøyd.

Jeg har all støtte rundt meg av familie og venner, men har allikevel følt meg litt alene. Selv om folk støtter meg, vet de ikke hvordan dette kjennes ut på kroppen og i hodet. Det å møte andre med angst har vært noe jeg har tenkt mye på. Det å kunne snakke om det uten å måtte forklare så mye.

Jeg tok kontakt med gruppen og ble invitert inn. Jeg var veldig spent, nervøs og urolig den første gangen. Jeg bestemte meg allikevel for at jeg skulle møte opp å se om dette passet for meg. Jeg var redd for at jeg ikke skulle passe inn, at jeg skulle bli dårligere og at jeg ikke skulle greie å si noe/eller si for mye.

Jeg valgte heldigvis å dra dit, og det var veldig bra. Jeg snakket nok litt for mye, noe jeg ofte gjør når jeg er nervøs, men det var godt å være der.

En av flere ting som er bra ved å gå i en gruppe som dette, er at jeg legger fra meg ting der. Jeg har ikke noe behov for å snakke om angst med alle andre til enhver tid. Jeg tror det er viktig, slik at jeg ikke bruker opp mennesker rundt meg. Det gjør også at jeg kan fokusere på noe annet når jeg møter venner og familie. Vi kan snakke om helt vanlige og hyggelige ting. Det gir energi.

Hvis folk er interessert å høre om hva angst er eller andre ting i forhold til angst, svarer jeg gjerne. Ved behov snakker jeg også med de nærmeste rundt meg om hvordan ting er. Det er allikevel viktig at vi lærer oss å snakke om helt vanlige ting også:-)

Vi som går på møtene har taushetsplikt, så jeg kommer ikke til å skrive mye om dette. Det jeg kan si er at det er godt å være et sted hvor alle forstår hvordan jeg har det. Det var ikke noe deprimerende, det er bare sånn livet er for oss i denne gruppa akkurat nå.

Jeg kjente også på at jeg kunne være meg selv, uten at noen tenkte på meg som ustabil eller annerledes.

Jeg har angst, men jeg er ikke angst.

For en tid tilbake skrev jeg at jeg skulle legge ut noen sunne matretter av og til. Hittil har jeg publisert èn rett, så her har jeg utvilsomt litt å gå på...

Nå har det vært høstferie og ungene har hatt fri. Jeg har jobbet mesteparten av uken, men rakk å ta meg en feriedag. Sønnen min er glad i å lage mat, og ville veldig gjerne at vi skulle lage grønnskassuppe. -God ide fra hans side! :-) Siden jeg ikke hadde så mye fri gjorde vi det enkelt, vi tok ibruk bålpanna ute i hagen til oppvarming. Da fikk vi spist samtidig som vi fikk være ute i frisk luft.

I samråd kom vi frem til at retten skulle døpes "Adrians høstsuppe".

Vi reiste ned i butikken, hvor han fikk plukke ut grønnsakene han ville ha oppi:

Gulrøtter
Selleristang
Sellerirot
Løk
Hvitløk
Purre

Hvor mye man ønsker av hver sort, bestemmer man selv.

Jeg valgte i tilegg en boks med finhakkede tomater, to buljongterniger og 8 dl vann.

I sum ble dette en kjempegod og sunn suppe.

Vi var 4 stk som spiste, og kjelen var bunnskrapet da vi var ferdige:-)

Gitt at du ikke bruker like lang tid som meg på å få fyr på bålet, kan retten være ferdig på ca 20 min. Stekovnen inne er stort sett lett å få skrudd på ;-)

Siden det også i dag er verdensdagen for psykisk helse, og temaet er "noe å glede seg over", så passer dette innlegget godt inn i dag. Gleden av å se et barn som koser seg, er virkelig noe å lagre på kontoen for gyldne øyeblikk.

Ha en fin dag!

Jeg prøver hele tiden å utfordre meg selv, selv om det til tider er vanskelig

Jeg har vært mye ute i skog og mark fra jeg var liten, men sjelden alene. Jeg har nok alltid hatt liten tro på meg selv, og manglende evne til å se at eg får til ting på egen hånd.

Jeg bor i Askim, noe jeg har gjort siden jeg var tre år. Vi er omgitt av mange fine turområder her, og jeg har tilbragt mye tid der med  familien min, som speider når jeg var yngre og nå som speiderleder for en gjeng aktive unger.

Etter jeg fikk angst, ser jeg at jeg har blitt veldig avhengig av menneskene rundt meg, spesielt min mann. Nå er det jo sånn at han også har interesser som ikke alltid inkluderer meg, og godt er det! Dersom han er ute på tur i helgene, betyr det at jeg som oftest blir sittende hjemme. Det er der jeg føler meg trygg, men det innskrenker livet mitt.

Sånn kan jeg jo ikke ha det! Nå har jeg derfor begynt litt smått å utforske turstiene alene (eller sammen med hunden) rundt omkring i Askim.

Når jeg går alene, lurer jeg på hva jeg er så redd for? Jeg trives jo alene! Jeg liker meg godt ute i skogen, det er stille og jeg er ikke redd for å gå meg vill. Det er ikke akkurat så store områder her at jeg vil strande ute i villmarken i flere døgn:-)

Dette er nok ikke så stort for mange, men for meg er det plenty.

Angsten har forandret meg. Ikke bare negativt, men en utfordring kan det absolutt være.

Jeg vil ikke være en som er avhengig av andre for å gjøre ting, jeg vil være en selvstendig person som kan gjøre ting på egenhånd!

Nå er det en stund siden mitt forrige innlegg, men sånn blir det av og til. Vi er, i likhet med mange andre foreldre, godt i gang med skole, jobb, fritidsaktiviteter, foreldremøter osv. Begge ungene har allerede rukket å bli forkjølet, og den yngste har for lengst erklært at "lekser er oppskrytt". Det er alltid noen utfordringer, og da må hjem & jobb prioriteres!

Nå har jeg litt tid og overskudd og da vil jeg fortelle litt om forrige helg. Jeg fikk en langhelg i Roma i bursdagspresang av familien, og det var utrolig deilig:-)

Hverdagslivet kan tære på et hvert forhold, og da er litt alenetid god medisin. Vi er veldig sjelden borte fra ungene, så nå var det på tide.

Roma er en by jeg har vært i flere ganger, men jeg blir aldri lei. Man vandrer rundt midt i historien, og det er utrolig facinerende. Det er et mylder av små, koselige restauranter og cafèr over alt. Det er rett og slett en by med masse god atmosfære.

Der var deilig å kunne senke skuldrene og nyte noen late dager!. 

Det å reise på tur alene handler ikke om at vi ikke ønsker å være sammen med barna våre, men det er godt å ha litt tid alene. Vi får en liten pause fra de daglige rutinene og en mulighet til å gi hverandre litt mer oppmerksomhet.

Vi har hatt noen tøffe år med meg og min angst, og noen utfordringer med det en barnet vårt. Så det å komme bort litt å se at vi fortsatt kan snakke om helt vanlige ting sammen, oppleve å bli fasinert av de samme tingene og oppleve at vi fortsatt synes den andre er spennende og interressant å være sammen med er ganske så godt:-)

Turen hjem med fly gikk ikke så bra selv med en beroligende tablett. Vi opplevde til dels kraftig turbulens underveis, og da ble det umulig å holde angsten i tøylene. Da er det godt å ha mannen min med. Sammen med han føler jeg meg ikke så flau og skamfull over reaksjonen min.

Det som er viktig for meg å få fram er at selv med angst trenger ikke livet å stoppe opp. Man må bare justere litt og se hva som er mulig for seg selv!

Selv om jeg ikke sier det så ofte høyt, er det noe jeg ofte gjør inne i meg. Jeg sier unnskyld til andre fordi jeg har angst, og jeg skammer meg over det til tider.

Jeg sier unnskyld til barna mine, mannen min, familien min og til venner og arbeidsgiver. Jeg vet at dette var ikke noe de kunne velge å ta del i eller slippe. Jeg fikk angst i voksen alder, og det kom som et sjokk på meg. De rundt meg var heller ikke forberedt på det og kunne ikke være med på bestemme om det skulle bli en del av livet deres.

Jeg føler at det er en belastning for andre å måtte tilrettelegge ting for meg og det er en belastning å måtte ta imot frustrasjonen og noen ganger det mindre hyggelige humøret mitt. Jeg føler det som en belastning økonomisk at jeg ikke greier å jobbe fullt og jeg synes at det er en belasting at jeg ikke alltid kan være den personen man ønsker at jeg skal være.

Mange som har angst kan til tider unnskylde seg for hele sin eksistens, fordi inne i oss vet vi at dette ikke er en diagnose som er lett for andre å måtte være en del av.

Min åpenhet betyr ikke at jeg ikke har disse tankene til tider, men åpenheten hjelper meg til å ikke føle meg som en løgner. Det er slitsomt å skjule, og det tar masse energi.

Jeg søker hver dag etter en måte å bli bra på, slik at jeg kan få det bedre og de rundt meg ikke trenger å merke så mye til det. Den jobben er ikke så lett, og det tar tid. Jeg gjør feil underveis, men du skal vite at jeg ikke gir meg!

Jeg har ikke lengre tenkt til å unnskylde meg for at jeg har angst! Jeg tror at livet med det blir litt lettere å leve. For det vil også gjøre at jeg ikke bryr meg så mye om hva folk tenker og mener om meg.

Selv om man på mange måter er blitt tvunget til å ha med en person med angst, har man et valg om hva man vil videre for seg selv. Man trenger ikke å bli! De eneste som ikke har det valget nå er meg og ungene. 

Det er ikke synd på meg fordi jeg har angst, men det er en utfordring og til tider veldig vondt. 

Jeg vil fortsette å jobbe for en bedre psykisk helse, det fortjener jeg og spesielt barna mine:-)

Ha en fin dag:-)

Ferie er både godt og helt nødvendig, men det er også veldig bra med litt faste rutiner. -Mulig det er alderen, men kroppen og hodet mitt fungerer bedre med det.

-Stå opp til fast tid, legge seg før det er langt på natt, spise faste måltider, trene regelmessig osv. Jeg kjenner på kroppen at det er det den vil ha!

Etter en relativt lat ferie har jeg nå kommet i gang med treningen igjen, veldig godt.

Når det er sagt har det vært godt med ferie, og få samlet opp litt energi. -Ha tid til ungene, og ikke måtte stresse fram og tilbake. Jeg har slappet av og nytt de lange, lyse og (til dels) varme dager:-)

Nå som jeg har begynt å jobbe igjen, passer jeg på å nyte ettermiddagene ute i hagen før høsten etter hvert banker på døren. 

I år har jeg til og med laget blåbærsyltetøy av bær som er plukket av hele familien:-)

Jeg har nå hatt ferie i to uker, og nyter det! Jeg har vært i Italia med familien og har nå kommet hjem igjen.

I likhet med de fleste andre er jeg alt for avhengig av å være tilknyttet et trådløst nettverk 24/7. I Italia er nettdekningen langt dårligere enn her hjemme, så etter et par dager med abstinenser og mas for å finne dekning logget jeg med ut av alt og tok helt fri.

Selv om jeg har valgt å være åpen om angsten min gjennom blogging, så er det av og til slitsomt å gi av seg selv. Jeg vil være ærlig  og samtidig motivere andre til å jobbe for sin egen psykiske helse. Når man selv har opp og nedturer kan det være en utfordring!

Mye av dagene i Italia gikk med på å nyte tiden ved stranden og bassenget. Leste flere bøker og badet en hel del:-)

Vi spiste masse god mat, både ute og i leiligheten:-)

Siden vi var så nærme Venezia, måtte vi reise dit slik at barna fikk oppleve den fantastiske byen. Jeg sliter litt med store og tette folkemengder, men det hele gikk overaskende bra.

Noe av det jeg mener er veldig viktig å gjøre er å utfordre seg selv på ting som skaper angst. Jeg gjør ofte det med mennesker rundt meg som gir meg trygghet. Jeg har også med tabletter, som et sikkerhetsnett, hvis det skulle gå ordentlig dårlig.

Så langt denne ferien har jeg utfordret meg selv med følgende:

- Vært  i Venezia, med enormt mange mennesker rundt meg hele tiden

- Tatt fly

- Vært et helt annet sted enn i hjemmet mitt, som er min trygghet

Så alt i alt har jeg utfordret meg selv og hatt en fantastisk ferie så lang:-)

Nå har jeg endelig fått opp bursdagsgaven som jeg kjøpte til meg selv. Jeg har kjøpt inn bålpannen og krakkene selv, og mannen min har lagd selve bålplassen.

Han har ferie, så det er viktig med aktivtet slik at han ikke kjeder seg. Her kunne jeg gudsjelov bidra:-)

Å lage en bålplass var nok ikke det første som falt han inn da det kom til ferieaktivitet, men veldig hyggelig for meg!

Jeg har av og til planer og ideer som han antageligvis ikke ville ha gått inn for selv, men som han godar med litt golynt knurring.  

Jeg ønsket meg en bålplass i hagen midt i et byggefelt, noe som andre kan synes er rart. Grunnen til dette er fordi det ikke alltid er så lett for meg å komme meg ut i skog og mark. I perioder hvor jeg har mye angst, prioriterer jeg barn og jobb.

Derfor tenkte jeg at ut i hagen kommer jeg. Så der er det nå laget en bålplass.

For de som ikke har prøvd så er det også noe veldig meditativt over det å bare sitte der å se inn i flammene. Det er også ganske så sosialt.

Vi prøvde den i går, og er veldig fornøyd:-)

I dag er det en artikkel på KK nett, som ikke er helt ulik den som var i VG for ca et halvt år siden. 

Jeg mener fortsatt at det er like viktig med kosthold og trening, enten du har en diagnose eller ei. .

Her kan du lese hele saken

Jeg er utrolig ferieklar om dagen, men det er to uker igjen! Alikevel tror jeg at samme hvor tidlig eller sen ferien vår er, så er vi like klar for at den skal komme.

Jeg kjenner litt ekstra på angsten nå. Det er nok fordi jeg har kjent den i lengre tid at jeg er ekstra sliten nå.

Når angsten jobber i meg, noe den gjør hele tiden i større eller mindre grad, så bruker den masse av energien min. Jeg greier ikke å komme opp til normal energimengde, ikke i gode perioder heller. Jeg går på ca 70 % i god perioder, og mindre når det blir tøffere.

Jeg gleder meg alikevel til ferie, det blir godt å koble helt av!

Først går reisen til Italia med familien. Jeg gleder meg ikke til flyturen, men til å bade, spise god mat, roe ned og nyte sol og varme:-) Vi reiser sammen med søsteren min og mannen hennes, fire tantebarn og mamma.

Jeg er nok ikke så spennende å være sammen med på tur, jeg greier meg lenge med å ligge flatt ut på en solseng med en god bok i dagesvis:-)

Det blir også litt hjemmeferie den siste uken, noe jeg trives utmerket med.

Late dager greier både jeg og linselusa i bakgrunnen å nyte, hvor den enn de skulle være!

Ha en fin kveld:-)

I dag er det minste barnet mitt blitt 10 år:-) Det er en litt rart, men god følelse. Jeg har ingen småunger lenger. Han er snill, klok, smart, morsom, underholdende, aktiv og ikke minst viljesterk.

Jeg har vært så heldig å få hatt han på fanget og i armene mine. Jeg har fått lov til å trøste, kose, le og krangle med han. Han kan erte på seg en gråstein hvis han går inn for det, men så smiler han til deg, og alt er glemt.

Det å være foreldre kan av og til være en utfordring, men jeg ville ikke ha byttet det ut for alt i verden.

Når jeg noen ganger har ønsket at tiden skal gå litt fortere, ønsker jeg nå at den skal stå stille. Han vokser, han vil løsrive seg gradvis fra meg og mannen min, han vil stå på egne ben og ta egne avgjørelser.

En liten del av meg kommer til å savne det å være den han alltid trenger, men vi vil alikevel glede oss over alle skritt han tar fremover:-)

Gudsjelov er det bare 10 år, det vil si at jeg vil ha han hjemme hos meg noen år til. 

Noen sier at det er ungdomstiden som er den mest utfordrende, å det er godt mulig det er det for noen. Vi alle har forskjellige erfaringer i forhold til det å være foreldre til små, mellomstore og store barn, men jeg gleder meg til en spennende tid framover:-)

Dagen ble feiret med kake, familie og venner!

Alle forandringer i livet som man ønsker å gjennomføre krever at man må bestemme seg for det! Viljen til å stå løpet ut  vil også ha en god del å si, og den blir ofte satt på prøve. Her noen gode råd som jeg selv vil følge: 

1. Bestem deg for hvilken forandringer du ønsker

2. Legg en plan for hvordan du skal få det til

3. Det er lov å "feile" en dag. Det kommer en ny dag i morgen.

Jeg har bestemt meg for å leve med angsten på en best mulig måte. Jeg kommer sannsynligvis til å oppleve nedturer, men jeg må forsette med å følge planen min.

Planen min er:

• Leve så sunt som mulig, med trening og kosthold
• Forandre på de tingene jeg ikke er noe fornøyd med i livet mitt
• Jobbe med hvordan jeg tenker
• Glede meg over de gode dagene
• Ta noen sjanser
• Sette av tid til meg selv, stillhet og ro
• Ta i mot eller spørre om hjelp når jeg trenger det

Det vil kreve både innsats og prioriteringer. Man kan ikke forvente hjelp fra andre uten å bidra selv!

Ha en fin dag:-)

Det var en som spurte meg om hvordan jeg ville taklet det hvis noe virkelig utfordrende ville skje. Ville jeg da greie å takle det? Dette er et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger etter at jeg fikk angst. Når man får en slik diagnose hjelper det ikke akkurat på selvtilliten. 

Jeg mener alikevel etter en del tenking at det vil jeg greie. Jeg er ikke noe annerledes på det feltet enn andre uten diagnose. Noen tror at jeg, siden jeg har fått angst,alltid er litt på tuppa. Det er jeg ikke! Jeg har alltid stått oppreist igjenom vannskelige ting i livet mitt, og jeg står oppreist i det å ha angst nå. Jeg jobber nå som før, og er der for familien min 24/7.

Jeg har i to peroder vært helt eller delvis sykemeldt, dette fordi jeg har hatt et stort behov for det. Barna mine er viktigere en noe annet, derfor har dette vært riktig før, og jeg gjør det igjen hvis det er nødvendig. Jeg sier ikke at det vil være et lett valg for meg, men barna mine fortjener en mor som er der for dem!

Angsten har ikke forandret meg totalt som menneske, den har ikke gjort meg super nevrotisk i alle settinger. Det er dette jeg vil få fram. Mennesker med angst er ikke individer som ikke kan regnes med eller som er spesielt annerledes enn andre. Jeg vet om flere som har denne diagnosen, men som ikke er åpne om det. De jobber, beveger seg rundt i samfunnet og fungerer som andre uten å bli dømt. Det samme gjelder oss som er åpne om det!

Denne uka måtte min datter ha et mindre inngrep i tåa si. Hun måtte legges i en lettere narkose. Jeg hadde ingen problemer med å stille opp for henne. Hun trengte meg, og jeg var selvfølgelig der! Jeg som andre foreldre synes ikke det var "hyggelig" å se min datter være litt redd og å bli borte fra meg i narkose, men jeg hadde ikke noen utbrudd:-) Jeg tok meg en feriedag fra jobb, siden hun er 12 år har jeg ingen krav på sykedag for henne. Jeg sykemeldte meg ikke, jeg gjorde det samme som andre uten diagnose ville ha gjort.

Nå går det veldig bra med henne, og dette var selvfølgelig ikke en alvorlig operasjon! Jeg mener allikevell at jeg vil, som andre foreldre, reagere ganske så normalt etter forholdene på alvorlige ting. Noe som er viktig å huske på er at det som er normalt for èn person, trenger ikke å være normalt for en annen. Vi definerer dette foskjellig, men det ene trenger ikke nødvendigvis å være mer normalt enn det andre!

Dagene går fort for oss, og mange tyr til enkle og litt usunne måltider. Jeg er ikke noe bedre enn andre, så jeg også kan gå i den fella:-) Noen synes det er vanskelig å spise sunt; det tar lang tid å lage osv.

Saken er at vi alle uanset må gå i butikken. Vi bestemmer selv hva vi putter i handlekurven, sunt eller usunt. Mange sier at barna ikke vil ha ditt og datt, derfor er det ikke noe vits. 

Her kommer et tips på hva man kan servere som et snacksmåltid til seg selv og barna. Jeg har ikke møtt et eneste barn som ikke har tatt en bit ennå! 

Skjær opp epler, bananer, melon eller annen frukt som man liker i biter.I dag serverte jeg moreller og jordbær også. Legg det på et fat og server. -Tok meg ca 5 minutter.

Alt ble spist opp, og det var ingen sure miner:-

)
 

I dag fyller jeg 40 år. Mange lurer på hvordan det føles. (les: "hvordan føles det å bli så gammel?") Det skal dere jammen få vite nå!

Det som er veldig greit er at det ikke skjedde over natta, så jeg føler meg ganske lik som i går.

Jeg har gradvis blitt eldre både i kropp, utseende og i hodet. Jeg våknet ikke opp i dag å ble forskrekket over mitt eget speilbilde. Jeg er blitt voksen både i aldet, sinn og utseende. Jeg har bygget opp erfaringer og kunnskap gjennom disse årene. Noe på godt og noe på vondt.

Noen reflekterer over alt man ikke har oppnådd, men jeg ønsker å fokusere på det jeg har:

• jeg har to flotte barn
• en familie og venner som er glad i meg og jeg i dem
• jeg har jobb og gode kollegaer
• Jeg har et sted å bo og trygghet rundt meg 
• Jeg har en vakker og rampete hund
• jeg har et godt liv

Så er det selvfølgelig drømmer som ikke har blitt realisert, men alt det fine jeg har i livet mitt veier opp for dette.

Jeg føler meg ikke ekstra gammel i dag, jeg føler meg voksen. Det har jeg gjort en stund, og synes det er helt greit!

Jeg har fått hele familien på kos i senga på morgenen, blomster, frokost, kake og is hos flotte Benedicte, mange hilsninger på dagen min. 

Jeg hadde ikke planlagt noe fest, det har jeg ikke gjort de siste 20 årene, så ikke noe unormalt med det. I år hadde mannen min derimot ordnet det slik at mamma, søsteren min med familie og svigeforeldre og tanten min overasket meg med feiring på Peppes Pizza. Midt i blinken for meg med pizza, dessert (litt ekstra kos i dag) og ballong. 

Fikk mange fine gaver og en tur til Roma med mannen min i September. Gleder meg :-D

Så for alle som nærmer seg 40 år: Det kommer til å gå bra!

Jeg har denne uka byttet treningssenter. Ikke fordi det gamle stedet jeg trente var noe dårlig, men behovet endret seg.

Jeg har ei jente som blir 13 år i år, og hun hadde lyst til å begynne å trene på et treningssenter. Valget falt på Family Sports Club fordi det er det eneste stedet hvor en på 12 år kan begynne å trene. Jeg synes da at det er greit at jeg er medlem på samme sted som henne. Niesen min skal også begynne der, noe jeg synes er veldig fint. Jeg regner ikke med at de har så veldig lyst til å trene sammen med meg, men det kan jo henne de gir meg et diskret og motvillig nikk:-D

Jeg var der for første gang i dag, litt spent og nervøs. Jeg er, som mange andre, et vanedyr, og med angst i tilegg er jeg ekstra dårlig på forandringer. Jeg jogget i dag, så meg litt rundt og er foreløpig veldig fornøyd.

Jeg bruker litt tid på å bli varm i trøya, så jeg må ta dette gradvis. Senteret er godt utstyrt, så jeg er sikker på at jeg vil trives når jeg kommer inn i rutinen. 

Et lite tips til andre som skal gjøre noe nytt, og som synes det er vanskelig: prøv å finn ut om det er tider hvor det er mindre folk der du skal. Når det er færre folk rundt en, kan man se seg litt om i ro og mak og gjøre seg kjent.

Ha en fin søndag:-)

 

Jeg registrerer at kosthold og trening er temaer som interresserer flere av dere som leser bloggen min. Derfor ønsker jeg å skrive litt mer om dette.

Jeg har som tidligere sagt ikke noen formell fagkunnskap på dette området, jeg baserer meg kun på egen erfaring.

Jeg har alltid hatt en interresse for både mat og trening, men det har nok ikke vært sett opp mot fysisk og psykisk helse. Fokuset har vært mer på vekt.

Når man blir dårlig i en eller annen form, får man en vekker, og prioriteringene kan forandre seg. For meg har fokuset blitt å gi kroppen og hodet det de trenger for å fungere best mulig. Utseende har blitt mindre viktig. Det skal nevnes at jeg har to knær som har blitt temmelig skranglete, så det er i den forbindelse også viktig for meg at vekta holdes i sjakk. Det er fordi jeg ønsker å kunne være aktiv for min egen del og sammen med barna mine.

Trent har jeg gjort siden jeg var barn, og det har jeg trivdes veldig godt med. Matlaging har jeg ikke trvides like godt med:-) Jeg liker å spise god mat, men ikke så glad i å lage den selv!

Derfor tenkte jeg at jeg skal prøve å legge ut noen enkle matretter som jeg lager til meg og familien, slik at dere får se litt hva som fungerer for meg.

Jeg er ganske så sikker på at det er flere som har det som meg meg når det kommer til matlaging, og da kan det være greit å følge en annen som har det på samme måte. Det som også er en utfordring når man har angst/depresjon er at man mister energi og lyst. Det er et tilltak å stå opp av senga, så det å planlegge og lage mat som er både sunn og akseptabel for resten av familien er ofte en uoverkommelig oppgave.

Jeg har det slik til tider, og da må jeg først samle opp energi. Når jeg kommer meg litt til hektene igjen, begynner jeg å fokusere på kosthold . Det jeg ser nå er at dette, selv i tøffe perioder, er begynt å bli en vane. Det krever ikke lenger så mye energi av meg.

Når jeg nå av og til legger ut noen matretter, må dere ikke å forvente noen kulinariske kunstverk, jeg liker å gjøre det enkelt. Vi snakker tross alt om ei som nesten satte fyr på kjøkkenet som barn. Jeg mister litt fort konsentrasjonen og interessen på kjøkkenet, selv i voksen alder...

Min mann kommer nok til å synes dette blir ganske så interressant å følge med på, siden han er en baksetekokk av rang og står for mesteparten av matlagingen når vi begger er hjemme.

I tilegg vil jeg legge ut litt i forhold til trening. Hvis man er supertrent er nok ikke dette av så stor interresse. For de som ønsker å begynne, få motivasjon eller finne noe som fungerer for en selv, kan dette være noe.

Jeg prøver meg på min første rett:

Laksepakker bakt i ovn

Legg en skive med laks i folie.

Hell over litt god olivenolje og vend fisken i den

Skjær opp litt vårløk og purreløk i ringer, strø det over 

Skjær opp noen små tomater og et par skiver med sitron, og ha det i sammen med resten 

Hvis man vil kan man ta en spiseskje med creme fraiche og pesto på

Lukk folien løst rundt fisken og stek den i ovnen på 180 grader i ca 20 min.

Ved siden av kan du ha fulkornpasta, grove rundstykker eller gjerne en salat.

Dette er ikke avansert på noe måte, men alle i familen liker det:-)

Bon appetit! :-) 

Nå er det gjort, det jeg gruer meg til hvert år. Tannlegen! Endelig er jeg ferdig for denne gangen, og det er helt helt år til neste gang:-)

Jeg opplever angst i forhold til tannlegen, og for to år siden fikk jeg et anfall mens jeg lå i stolen. Det sitter i ennå. Denne gangen gikk det derimot strålende om jeg får si det selv. Null hull og lite angst. På en skala fra 1 til 10 vil jeg si det lå på en flau firer. Jeg er med andre ord kjempelettet akkurat nå!

Samtidig har jeg kommet til at jeg er nødt til å gå dit en gang i året. Dette aviker jeg ikke fra. Ulempene med å ikke gå, er såpass store at jeg må tvinge meg gjennom det. 

Det å gjøre ting man har angst for, er veldig vannskelig.

Det som er viktig, er å ikke avstå fra det man frykter.. Spesielt når det kommer til ting som dette. Det som da er viktig er at man finner en person eller et sted hvor man føler seg trygg. Jeg føler meg veldig trygg og godt tatt vare på hos den tannlegen jeg går til nå. Det gjør at jeg kommer tilbake hvert år. -Godt at hun er yngre enn meg, så hun ikke går av med pensjon før meg:-D

Ha en strålende kveld:-D

#angst

#tannlege

Jeg har i en periode slitt med depressive tanker. Det at jeg har angst gjør at jeg blir deprimert. Jeg ser ingen utvei, og tanken på å leve med dette resten av livet er til tider uutholdelig.

Nå har jeg bestemt meg for å gjøre noe med disse tankene. 

Vi kan kan kalle prosjektet "Tenk positivt". Jeg kan ikke gjøre noe med ting jeg faktisk ikke kan kontrollere, så jeg øver på å slippe taket. Ikke gå ut fra at det verste vil skje. Noe jeg kjenner på at er ganske så vanskelig, og alt inni meg stritter imot.

Jeg vil heller prøve å glede meg nå og kanskje få dobbelt glede, enn å ikke glede meg hverken nå eller senere. Det å snu tankene er veldig vanskelig, så jeg tenker ikke at dette er fort gjort.

Her er et eksempel på hvordan tankene mine er: sønnen min nekter å gjøre lekser. Tanken min - han gjør ikke lekser, han vil falle ut av skolen, han vil begynne med narkotika, ta en overdose og dø. Dette er helt vanlige tanker for meg om veldig mye. Det skjer daglig og jeg greier å slippe taket.

Alle foreldre vil ha bekymringer, så målet er ikke å bli helt bekymringsfri. Det er imidlertid når disse tankene tar over livet dit, at det er blir usunt!

En anerkjent norsk lege og psykiater sier at hvis du har intellekt og kapasitet til å rote deg inn i en angst, så har du også kapasitet til å komme deg ut igjen.

Dette har jeg bestemt meg for at jeg skal tro på!

Jeg vil ikke at dette skal være resten av livet mitt! Jeg vil ikke at angsten og depresjonen skal vinne.

Angsten lurer meg litt, den får meg til å tro at det er ting jeg ikke liker som jeg faktisk liker. Det er det som er med angsten, jeg kan ikke stole på den, allikevel lar jeg meg til tider overbevise av den.

Jeg har snevret inn livet mitt mer og mer. Til og med trening, som jeg har elsket fra jeg var liten, har blitt en ting  jeg får angst for. Dette vil jeg snu på. Jogging og trening har vært min frihet og pause fra livet, jeg vil ta dette tilbake.

Det har nå vært en tid med dårlig vær, og nå titter solen fram igjen. Jeg koser meg, og jeg er lettere i humøret.

Jeg utfordret meg selv, og holdt tale til niesen min som ble konfirmert forrige helg. Etter talen har ungene mine bestilt faren som taler i sine konfirmasjoner fremover.... Jeg tror ikke at han kommer til å være mindre rørt, men de kan jo leve i uvitenhet litt lenger:-D

Denne helga har gått til stell av hage, og jeg har faktisk kost meg med det.

Jeg ser lysere på livet, og nyter det. Jeg vil heller ikke gå og vente på en dårlig periode, det er bortkastet tid!

Jeg ønsker alle en fin søndag:-)

Denne uka var jeg på Kulturhuset i Askim å hørte på et foredrag av Ingvar Wilhelmsen. "Vi står sterkest sammen når vi står sterk alene".

Ingvar Wilhelmsen er en norsk lege og professor med hypokondri som spesialfelt. Wilhelmsen tok medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Bergen i 1976. Han er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri.

Salen var full, alle billetter var utsolgt. Noe som selvfølgelig kan være en utfordring for meg med angst. Jeg kjøper meg en flaske med vann, akkurat som det skal redde meg fra et eventuelt angstanfall. Så sier Wilhelmsen under foredraget sitt, du bør ikke drikke vann under et angstanfall. Hvis du føler at du ikke greier å puste, så hjelper det ikke med vann. Det vil jo faktisk føre til at mann puster enda dårligere. Alle ler, jeg også for det er jo ganske så logisk. Alikevell så er dette en av mine strategier! Nå tror jeg at jeg skal droppe det:-)

Han var utrolig morsom å høre på. Det er nok fordi han har kunnskap om dette, en respekt for menneskene med disse utfordringene og flink til å snakke for seg.

Han stiller enkle, men veldig riktige spørsmål. Spørsmål enkelte ikke greier å stille, men som det er viktig å stille. Det er utrolig viktig at terapauter eller andre ikke bekrefter redselen til angstpasienter, men faktisk stiller noen litt enkle, men likevel vanskelige spørsmål.

Han er veldig opptatt av holdningene våres. Det er noe jeg også mener er viktig for å få det bedre. Hvis holdningen min er at dette ikke går, så vil det ikke bli bedre. Tenker jeg at jeg ikke vil ha det sånn, vil jeg også kunne få det bedre. Vil jeg bli helt angstfri, antageligvis ikke, men det trenger ikke å være et mål heller.

En annen ting som også er viktig å innse, er at vi kan ikke prøve å kontrollere det vi faktisk ikke kan kontrollere. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå med ungene mine, jeg kan bare prøve å være en bra nok mor nå. Det er fryktelig dumt å bruke opp energien på noe som kanskje ikke kommer til å skje. Det er derimot viktig å kunne ha den energien hvis noe skulle komme til å skje.

Så en av tingene jeg skal prøve på nå, er å glede meg over det som er her og nå! Lettere sagt enn gjort kanskje, men vært å prøve:-)

Jeg er veldig sliten for tiden, angsten tar mye av min tid.Jeg har alikevel bestemt meg for å nyte det fine være. Griller med ungene, spiser jordbær, besøk av Nina(jeg er heldig som har mennesker som alltid støtter meg) og planter litt blomster rundt meg. Sommerfølelse:-)

    

Ha en fin kveld.

Den første gangen jeg fikk angst, så husker jeg at jeg sjonglerte fire forskjellige kalendere. Jeg trengte det ikke, men jeg ble livredd for å glemme noe. Jeg måtte føre opp alt, hver minste gjøremål som måtte huskes.

Jeg har heldigvis blitt mye flinkere etterhvert. Jeg har nå kun èn kalender, og det holder! Jeg skriver imidlertid fortsatt inn alt. Noe av det er helt greit at er der, men alt trenger ikke å føres inn i en kalender. Spesielt ikke for meg fordi det skaper stress, og følelsen av aldri å kunne få stoppet opp litt.

Så nå har jeg begynt å rydde i kalenderen:-) I helga, så tok jeg bort en betydelig ting fra kalenderen. Noe som kanskje var litt vondt for meg, men nødvendig. Jeg og familen skulle egentlig på hyttetur. Jeg ble imidlertid hjemme mens de andre dro. Det er vanskelig for meg å ikke være med på det ungene mine er med på, jeg føler på mange måter at jeg svikter dem.

Jeg burde også ha vist bedre da vi planla dette. Påskeferie uka før, med reise, masse folk og lite ro. Jeg kan ikke planlegge to turer så tett intill hverandre, sånn har det bare blitt.

Ungene hadde en super tur selv om jeg ikke var der, å jeg og Lilly hadde en fantastisk helg her hjemme. Jeg reiser så å si aldri bort uten ungene, og de er sjeldent borte fra meg ellers. I hvert fall begge to på en gang:-)

Jeg kjøpte meg sushi på fredag. Jeg spiste helt i ro og fred. Et helt måltid uten å måtte reise meg opp:-)

Fredagen ble allikevel en liten utfordring. Når angsten er i kroppen min, blir jeg veldig urolig. Når det i tillegg blir helt stille rundt meg og ingen er der som jeg kan fokusere på, kjenner jeg enda mer på dette. Jeg kjenner på uroen og angsten. Jeg har lyst til å gjøre masse ting for å døyve dette. Det er en slags overlevelsesmekanisme. Gjør jeg andre ting, slipper jeg å kjenne på det. Så blir jeg sliten, og den tar over allikevel, men i  større grad. Jeg vet jeg ikke kan følge instinktene min her, jeg må tørre å kjenne på det nå! Angst er vondt. Når man har angst er kroppen i høyberedskap 24/7, det tar enormt med energi.

På lørdag var jeg litt roligere, og jeg hadde mindre angst.

Jeg var hjemme med Lilly, og vi så ca sånn ut som dette, hun ser bare hakket søtere ut:-)

Jeg var kun en liten tur i Askim og møtte moren min til lunch, noe som alltid er like hyggelig. Foreldre slutter aldri å beskymre seg for barna, samme hvor gamle vi blir. Alikevel har hun alltid fokus på at dette greier jeg! Hun hjelper meg alltid fra å grave meg ned.

Ellers var det Netflix, lesing av bok, lett matlaging og noen rolige turer med Lilly:-)

Bedre form denne uka, og vet at nå må jeg roe meg ned.

Ønsker alle en fin uke:-)

Jeg vet egentlig når jeg bør stoppe opp og fra i håndbrekket, men jeg greier det ikke alltid. 

Alt har gått bra en stund nå, men så kjenner jeg at kroppen begynner å stritte. Jeg blir så utrolig sliten i kroppen og i hodet. Om natten drømmer jeg om hvor sliten jeg er og våkner flere ganger og kjenner at kroppen verker. Det eneste jeg kan tenke meg er å komme meg unna alt, men det kan jeg ikke.

Det tikker inn avtaler og gjøremål i kalenderen hele tiden. Jeg ser at det er en avtale hver dag i flere uker. Nå er ikke dette fordi jeg er så himla populær, det er ting som må gjøres. Jeg har to barn, foreldremøter/samtaler, speider og masse annet. Selv en frisørtime kan gjøre meg sliten nå. Mange av gjøremålene er ting jeg må gjøre, ikke ting jeg har lyst til å gjøre. Det er en vesentlig forskjell på disse. 

Poenget er ikke hva avtalene går ut på eller lengden av dem, men at jeg føler at jeg løper et maraton og aldri kommer i mål.

For mange er dette overkommelig, men for meg tar det all energi. Noe av det som gjør at angsten tiltar er når jeg ikke greier å prioritere.

Jeg greier ikke skille mellom hva som er viktig og hva jeg kan prioritere vekk. Jeg føler et nederlag når jeg ikke greier å utføre det jeg har sagt ja til.

Til slutt vet jeg at kroppen og hodet sier stopp, og slutter å fungere. Med angsten følger ofte en depresjon. Følesen av å være en byrde for alle rundt meg.

Jeg vet jo at det kan være krevende for andre å måtte forholde seg til dette.

Noe positivt er det alikevell:-) Kroppen sier fra fortere enn før, og det gjør at jeg  får begynt med tiltak før det går veldig dårlig.

Jeg trenger å rydde i kalenderen og prioritere hvile. Jeg liker det ikke, men hvis jeg ikke tar grep nå, blir tilstanden fort langt verre.

Ha en fin kveld:-)

Påskeferien er over, og det er tilbake til hverdagen igjen. Det er alltid litt tungt å komme tilbake etter ferie, men når jeg har kommet inn i rutinene igjen, så går det seg til relativt raskt

I år fikk jeg fri hele påskeuka, noe som var veldig deilig. Slekten min kommer fra Frei (like utenfor Kristiansund) og der har jeg ikke fått vært på to år, så i påsken fikk vi dratt tilbake en tur. I løpet av disse to årene har jeg vært sykemeldt, og brukt tiden på komme meg tilbake. I år følte jeg at det var både på tide og at energien var der.

Jeg har mange gode barneminner herfra, og vi tilbrakte mange uker i sommerferiene der hos besteforeldrene mine. Vi har også vært der i høstferier og juleferier, noe som huskes med glede.

Nå er det tante og onkel som har tatt over stedet, og det er alltid like hyggelig å komme på besøk. For meg er det viktig at barna mine får oppleve dette stedet,  og se hvor jeg har mine røtter fra. Det er viktig at de får oppleve Frei, og skape seg noen egne minner herfra.

Eiendommen ligger rett ved havet, med egen strandlinje. Det er fantastisk å bare kunne sitte og se utover havet. Det ganske så meditativt. Min morfar pleide å sitte i en stol foran vinduet, og bare speide utover havet. Ikke rart han var en rolig mann.

Barna kan løpe ned til sjøen når de vil, fiske etter krabber og plukke skjell. Det er et relativt værutsatt sted, men det gjør ingen ting!

Vi kjørte Atlanterhavsveien, fisket,  besøkte Farstadsanden og kjørte Sundbåten. Så alt i alt hadde vi en kjempefin tur.

Vi kom hjem torsdag kveld, slik at vi skulle ha noen dager her hjemme også. Der ble det tid til venner for barna. Selv har jeg trent litt, slappet av og sett på krim:-)

Legger med noen bilder fra påskeferien:

Denne stranda bodde vi ved, og her tilbragte vi mye tid:-)

Kristiansund

Atlanterhavsveien

Håper alle har hatt en fin ferie, uansett om man har vært hjemme eller borte!








 

Det å motivere seg selv til å ikke gi opp, er til tider vannskelig. Det kan av og til føles ut som om jeg ikke greier å stå opp om morgenene, men alikevell gjør jeg det.

Min største motivasjon er barna og mannen min, så er det tanken på alt det fine jeg kan oppleve. Jeg ønsker at barna mine skal ha en tanke/minne om at barndommen deres har vært stabil. At de har en mor som er glad i dem, stiller opp for dem og interresserer seg i dem.

I tillegg motiverer det meg å tenke på alt jeg vil få oppleve når jeg fortsetter. Jeg har jo levd et liv uten angst, så jeg vet jo hvordan det kan være og ikke minst hvordan det føles.

Tanken på hvordan det er å leve uten angst kan også til tider gjøre meg frustrert og sint, men det hjelper meg lite! Den har kommet for å bli. Jeg nekter alikevel å tenke at jeg ikke kan gjøre noe for å få et bedre liv. Det å ha noe som motiverer meg er viktig. Det er godt å ha motivasjon i de rundt meg, men det er også viktig med en egen motivasjon. Barna blir ikke boende hjemme for alltid, så jeg kan ikke bare basere meg på dem!

Med denne motivasjonen og viten om hvordan det er å ikke ha angst, pusher jeg meg selv videre.For to uke siden var jeg i Oslo meg gode speidervenner. Jeg har ikke vært ute i Oslo på nesten et år, og den gangen fikk jeg et panikkanfall på vei hjem. Angsten lurte i bakgrunnen denne gangen også, men det gikk kjempebra. Nå vil jeg tilbak dit, spise ute og vandre gatelangs.

Jeg kom meg også ut på Solbergfosslinna igjen. Den har endelig blitt snøfri, og byr på flotte treningsforhold.

Jeg var også på Camp Villmark i helgen, noe som var både spennende og gøy.

Dette er kanskje ikke så store ting for andre, men for meg er det viktige steg på veien til en bedre hverdag. Nå er det sånn at jeg jobber kun i en 75% stilling, siden jeg har sett at mer får jeg ikke til. Selv om jeg har gjort dette tiltaket, blir jeg fortsatt veldig sliten. Jeg gjør sjelden ting utenom å ta det jeg må gjøre med hus og barn hjemme etter arbeid. Jeg har rett og slett ikke mer å gi pr i dag. Derfor er det en stor ting for meg, når jeg greier disse tingene. Det er helt klart at barna kommer først, men det er utrolig godt å bare få oppleve noe man liker å gjøre for seg selv.

Ha en fin kveld:-)

Vi har alle drømmer, planer og forskjellige ting vi gleder oss til, men det er hverdager det er flest av. Jeg sier ikke at det er feil å drømme og glede seg til ting man har planlagt å gjøre, men det er like viktig å glede seg over øyeblikket der og da.

De fleste av oss opplever nok ikke å fryde oss over hver eneste dag, men det er allikevel viktig å være mentalt tilstede. Selv opplever jeg at tiden har en tendens til å gå alt fort, og at det er mye jeg ikke helt rekker å ta innover meg. Det er fordi at jeg hele tiden tenker på ting som skal skje frem i tid. Når jeg da eksempelvis reiser på den turen jeg har sett fram til så lenge, er jeg allerede fokusert på neste ting som skal skje. Jeg er for sjeldent til stede her og nå! 

Jeg ønsker å fokusere mer på dette, for tiden går fort. Den kloke filosofen Arne Næss sa en gang at "du må aldri glemme å leke". Jeg ønsker å finne mer av barnet i meg. Nå jeg ser på yngstemann i familien, ser jeg hvordan han lever her og nå. En tur ut i skogen er ikke bare å gå fra A til B. Han ser, hører og sanser en rekke ting. Han klatrer, aker og er konstant i aktivitet. Han tenker ikke på hva han skal etterpå, fordi han er 100% tilstede der og da.

Noe av dette hadde vært deilig å fått tilbake. Jeg er blitt mer bevist på det, men ønsker å bli enda bedre. Jeg ønsker å være tilstede i hverdagene mine, fordi det er de det er flest av. Jeg ønsker å være tilstede i hele livet mitt, ikke bare på ferieturer!

I helgen var vi på tur i skogen med gode venner. -Kjempehyggelig!. Smaken av vår, sosialt  samvær og masse vårklar natur. 

Jeg klarte å bare være der, og ingen andre steder:-)

Hvis du ønsker å følge bloggen min på facbook kan du gå inn på @maybrittaskim og like siden